Noen ting er bedre på fransk

Noen bøker er nærmest umulig å oversette, uansett hvor kompetent oversetteren er. Da Patrick Modiano fikk Nobelprisen, ble det sagt at seieren var umulig å forstå hvis du ikke hadde lest ham på originalspråket. Modiano tenker og skriver så umiskjennelig fransk at han er vanskelig å verdsette på et annet språk.

Kontrafaktiske minner

Forhold mellom språk, minne og identitet er ett av hovedtemaene i Sandra Lillebøs nye roman En fransk familie, om den norske ungjenta Marianne som flytter til Paris litt etter årtusenskiftet og får en kjæreste, Yoann.

Snart flytter Marianne inn til kjæresten i den fattige forstaden Saint-Denis, men Yoann har affærer med andre kvinner og er voldelig. Marianne blir gravid, og Yoann drar fra henne. Slik blir det til at hun overtar livet hans i forstadsleiligheten, der hun oppdrar sønnen deres alene.

[ «Ernaux skriver genuin erindringskunst» ]

Marianne blir beskrevet av en jeg-forteller – sannsynligvis Marianne selv – som valgte å dra fra Paris, men nå er tilbake i byen. Romanen er slik en slags kontrafaktisk utforskning av hvem fortelleren hadde vært hvis hun hadde valgt å bli.

Franskinspirert

Lillebø er tydelig inspirert av franske forfattere som Annie Ernaux og Édouard Louis, forfattere hun selv har vært sentral i å gjøre kjent for et norsk publikum. Det distanserte blikket, det dvelende språket, de innskutte henvisningene til klassesamfunnet, kverningen rundt minne og glemsel; alt er der. Det anonyme, nesten pregløse ved Marianne kan minne om flere av Ernauxs karakterer. Hun er en demonstrativt ordinær person.

Det er noe i avstanden mellom språk og tematikk som gjør «En fransk familie» til en underlig leseopplevelse

—  Ingeborg Misje Bergem

Slik Ernaux og Louis’ bøker om sine mødre heter En kvinne og En kvinnes frigjøring, heter Lillebøs En fransk familie. Vi befinner oss altså i det ubestemte og strekker oss mot det allmenne.

[ Anmeldelse av ‘Tingenes tilstand‘: «Å skrive seg fri»  ]

Det er noe merkverdig ved å lese noe så fransk på norsk. Helt fra hun på første side slår fast at det ikke finnes «noe sånt som individet», er En fransk familie unektelig – vel – fransk. Men så er den også norsk, om en norsk kvinne i Frankrike. Og det er noe i avstanden mellom språk og tematikk som gjør En fransk familie til en underlig leseopplevelse. Vakker, ja visst, men også overstilisert.

Utenfrablikk

Det finnes nok av norske romaner om å være en ensom, ung kvinne i Paris. Men i motsetning til Heidi Furres Parissyndromet eller Maria Loknas Full fortapelse, finner En fransk familie sted i den sosialt belastede forstaden Saint-Denis. Marianne blir forlatt av kjæresten i oktober 2005, i det opptøyer bryter ut etter at to tenåringer døde under en politijakt i en naboforstad.

---

Roman

Sandra Lillebø

En fransk familie

188 sider, Oktober 2023

---

Det er uendelig mye interessant å si om urettferdigheten i de parisiske forstedene, og det virker å være Lillebøs ambisjon, men Mariannes norske blikk tilfører ikke noe nytt eller bemerkelsesverdig.

Subjektløst

Hverken Marianne eller jeg-fortelleren trer nemlig frem som virkelige subjekter i løpet av fortellingen. Jeg tviler ikke på at dette er tilsiktet fra Lillebøs side, nettopp fordi dette er en veldig fransk måte å skrive på. Se på dette utdraget, for eksempel:

«På dette tidspunktet i livet hennes hadde det ikke gitt noen mening å spørre Marianne hva hun ville. Man måtte i så fall ha spurt: Hva skal til for at hun skal ville?»

Hvis man skal tillate seg å være generaliserende skjematiske, og det synes jeg som regel man bør tillate seg, kan man si at det i en typisk norsk roman finnes et individ som vil noe. I en klassisk fransk roman, derimot, spør man seg derimot hva vilje er for noe. Og i Lillebøs romaner er vi på et så abstrakt nivå at vi diskuterer hva forutsetningene for å ville noe er.

Det er noe merkverdig ved å lese noe så fransk på norsk

—  Ingeborg Misje Bergem

Men også utforskning av vilje har godt av en fortelling, og i En fransk familie tar denne fortellingen aldri virkelig form. Forholdet mellom Marianne og jeg-fortelleren er underutviklet, og relasjonen mellom Marianne og den voldelige kjæresten utforskes lite. Det hintes om Mariannes oppvekst i Norge, men forhistorien hennes forblir skisseaktig. Hovedfokuset forblir hvordan Marianne tilsynelatende så sømløst overtar kjærestens franske liv, oppgir sin norske identitet og slik blir en historieløs, anonym innbygger i millionbyen.

[ «Silje Bekeng-Flemmens villa-thriller er spennende og skarp» ]

Avstand

Jeg tror en viktig årsak til at En fransk familie ikke kan måle seg med Ernaux og Louis, er at de skriver med utgangspunkt i en verden som er fullt og helt deres egen. Mariannes fortelling, derimot, handler om å være fremmed, men uten at utenfraperspektivet tilfører historien noe særlig.

Fordi romanen ikke oppleves bebodd, fører det abstraherte språket til en dobbel avstand. Resultatet blir at hverken Marianne eller spørsmålet om hvorvidt hun har en vilje oppleves vesentlig.