Er dette faktisk alvorlig ment?

Klassisk musikk er som VM i turn. Enorme tekniske utfordringer og en perfeksjonisme hinsides all forstand. Andre musikkformer går ikke nødvendigvis i samme retning. Særlig blant jazzmusikere er det mange som dyrker det uperfekte helt åpenlyst. Vil du ha et eksempel, så let opp saksofonisten Jimmy Giuffres rørende innspilling av I can’t get started hvor han høres ut som om han nesten ikke kan spille saksofon i det hele tatt, som om han har det nybegynner-sinn som zenmesterne snakker om.

Noe slikt er nærmest utenkelig innenfor den klassiske musikken. Men nå er det kommet en ny norsk plate hvor noe lignende kanskje er på ferde. Det er fiolinist Tor Johan Bøen som spiller glemte og ukjente stykker av Eugène Ysaÿe. Spillet er uperfeksjonistisk i den grad at du noen ganger ikke vet hva du skal tro. Det sier seg selv at jeg i prinsippet heier på det.

Men platen er også en nøtt. For er det et villet uttrykk, og holder det helt til mål kunstnerisk?

Stort redigeringsarbeid

La oss ta alt i tur og orden. Eugène Ysaÿe (1858–1931) var en belgisk fiolinvirtuos og komponist, først og fremst av fiolinmusikk. Mest spilt er hans seks sonater for solofiolin fra 1923. Tor Johan Bøen er fiolinist og musikkvitenskapsmann. Ifølge CD-heftet har han en «unik posisjon i norsk musikkliv», med fremføringer av musikk fra barokken til det 20. århundret på originalinstrumenter, i tillegg til sitt «dyptpløyende forskningsarbeide over Eugène Ysaÿes musikk».

Platen inneholder enkeltstykker fra tidlig i Ysaÿes karriere. Virtuos musikk skrevet for eget bruk av en ung virtuos. Du merker et hint av Budapests kafeer og musikere med utspilte nesebor. I tillegg til Ysaÿes egne stykker får du en ekstra CD med musikk av Chopin i Ysaÿes arrangementer. Her har Bøen gjort et stort redigeringsarbeid og delvis selv fullført stykkene der det bare fantes fragmenter. Pianoakkompagnementet til all musikken utføres sobert av Eirik Haug Stømner.

[ Sondre Bratland øver seg på å leve et amputert liv ]

Forvirrende

I Tor Johan Bøen har vi altså å gjøre med en fiolinist som har fordypet seg i historisk spillestil, og som i tillegg er Ysaÿe-ekspert. Med dette i bakhodet er det forvirrende å høre hvordan han spiller denne musikken.

Ta for eksempel åpningen av platen, tittelsporet Légende Norvégienne, skrevet under et Norgesbesøk. Her har fiolinen et virtuost soloparti helt i begynnelsen. Bøen bruker sparsomt med vibrato, klangen er upolert og det er brå kast mellom forskjellige gester. Stilen er spontan og vill. Dette er på sitt vis spennende. Så avsluttes denne innledningen med et løp oppover som ender på en veldig lys tone. Denne tonen treffer han bare nesten.

Og saken er at det er mange toner som bare nesten blir truffet på denne platen, særlig i teknisk krevende partier. Bøen bruker en del portamento, altså skliing mellom toner, og her lander han ofte skeivt. Aller mest uttalt er det i Étude-Poème no.2, hvor han virkelig er ute og seiler. Hør selv. Hva er dette? Er det et slags kunst-stunt eller er det faktisk alvorlig ment?

Hør selv. Hva er dette? Er det et slags kunst-stunt eller er det faktisk alvorlig ment?

—  Tore Hegdahl

Ikke helt hjemme

Eller er det stilriktighet på ferde? Har han forsket seg frem til at det var slik man spilte fiolin rundt forrige århundreskifte? Jeg er jo ikke musikolog, og jeg er gammel nok til å huske hvor uvant og rart det hørtes ut da historisk fremførelsespraksis nådde platehyllene på 1970-tallet. Men dette får jeg likevel ikke til å gå opp. Særlig fordi man kan høre gamle opptak på internett hvor Ysaÿe spiller selv. Og det er presist og rent.

[ Nå skal lovsangen være på norsk: Dette er de mest populære sangene ]

Heldigvis er ikke alt på platen like vilt. De mer seriøse stykkene, særlig Étude-Poème no.3 og Petite fantasie romantique, blir fint og inderlig spilt. I det sarte mellompartiet i Étude-Poème får vi et ekte magisk øyeblikk hvor Bøen kommer helt nær, og hvor musikken åpner seg. Tonen hans er varm i disse stykkene, og han spiller renere. Det som om ting faller på plass.

På meg virker Bøen som en alvorlig musiker som ikke er helt hjemme i den lettbente virtuositeten som tross alt preger det meste av musikken på denne platen. Stykkene ligger jo salongmusikken nær, hvor sjarm og sødme er mikset med blendende teknikk. Bøen er ikke der, slik jeg hører det. Det er en kamp å spille.

Dristig og fryktløst

I sum er det altså en merkelig plate. Det er dristig og fryktløst å gi ut noe som så lett kan bli avvist som dilettantisk – og jeg heier på alt som er fryktløst i musikken. Det at det liksom er en ekspert som spiller, gir også prosjektet pondus.

På den annen side klarer jeg ikke helt å tro at de sure tonene og det upresise spillet faktisk er et tilsiktet kunstnerisk grep. Jo mer teknisk krevende musikken er, desto mer blir det jo av dette. Gjenhøret med Ysaÿe selv og hans sobre spill, får meg også til å tvile på om Bøens stil virkelig er historisk begrunnet.

På den tredje side betyr det lite for meg om en musisering er historisk begrunnet eller ikke, så lenge det er fint spilt. Og på denne platen er det noen øyeblikk som er ordentlig fint spilt. De tar jeg med meg.

---

Album

Eugène Ysaÿe

Légende Norvégienne

Tor Johan Bøen, fiolin

Eirik Haug Stømner

Simax Classics 2023

---