Bryter tabuer om rasisme mot svarte kvinner

«Det er fullt av hundedritt i svømmebassenget og latteren til Dee håner oss ved daggry.»

Fra første setning i Leila Mottleys debutroman Nattvesener bankes det inn en hardtslående sosialrealisme som ikke er interessert i å pynte på noe.

Sytten år gamle Kiara og storebroren bor alene i en leilighet i et nedslitt leilighetskompleks i East Oakland i California, med ansvar for den narkomane naboens sønn på ni år. Deres mor bor i en overgangsleilighet etter å ha sonet en lengre dom, faren er død av kreft, og onkel Ty som har vært som en ekstrafar for dem, har dratt til L.A for å satse på en rap-karriere. Samme morgen som hundedritten flyter i svømmebassenget, får arbeidsløse Kiara en advarsel om at husleia skal økes til det dobbelte. Det er med andre ord ikke overskudd som preger romanens hovedperson idet hun dyttes i ryggen og rutsjer utfor.

[ «Annie Ernaux skriver ærlig og trassig om demens»  ]

Rasismens omkostninger

Leila Mottley var utrolig nok bare sytten år da hun begynte å skrive Nattvesener. På en ene sidene er dette en helt absurd god debutroman, med en særlig finfølelse for tempo og beats, og et godt blikk for poesiens muligheter i det skittenrealistiske. På den andre siden tipper fortellerstemmen til tider over i en tone som en ofte opplever i young adults-romaner, med overdreven fandenivoldsk intensitet, som til tider flater ut nyansene i teksten. Men denne svakheten oppveies heldigvis av de andre sterke kvalitetene ved romanen. For Nattvesener er absolutt ikke en young adult-roman, til det er den altfor rå og brutal – og poetisk.

---

Roman

Leila Mottley

Nattvesener

320 sider, Gyldendal 2023

---

Romanen bygger på en reell sak fra East Oakland i 2016, hvor flere politimenn ble tiltalt for overgrep og trafficking av en svart tenåring. Da saken sprakk, klarte ikke Leila Mottley, som da var fjorten år, å glemme hvordan politiet angivelig dekket over og dysset saken ned, og hvordan media vinklet det hele som en sak som handlet om en svart prostituert. Da saken ble henlagt, ble det tydelig for henne hvor systematisk vold og seksuelle overgrep mot svarte kvinner er, hvordan dette henger sammen med den strukturelle rasismen i USA, og hvor lite dette er en del av den store samtalen om rasisme.

Nattvesener tilfører en ny dimensjon til bevisstgjøringen av den svarte kroppens omkostninger

—  Hilde Slåtto

Nattvesener tilfører en ny dimensjon til bevisstgjøringen av den svarte kroppens omkostninger, slik den amerikanske forfatteren Ta-Nehisi Coats i sin tid gjorde oss oppmerksom på det i det sterke og banebrytende essayet Mellom verden og meg (2016). I Nattvesener utforsker Mottley tabuet og hva det gjør med en ung jente å kjenne rasismens konsekvenser på kroppen. Og hvordan hun er fanget i flere destruktive samfunnsstrukturer på én gang.

Dominoeffekt

I løpet av lesningen av Nattvesener tenker jeg flere ganger på amerikanske Jesmyn Wards svært gode roman Det som reddes kan (2019), som foregår i Mississippi i dagene før orkanen Katrina bryter løs. Romanen, som følger 14 år gamle Esch – gravid i fjerde måned – og hennes familie bestående av tre eldre brødre og en alkoholisert far, er ekstremt god på å vise dominoeffekten av alle samfunnsfaktorene som har ledet Esch til den livsfarlige situasjonen som er på vei rett mot henne.

Dominoeffekten som gjennomsyrer livet til Kiara – oppveksten i en dysfunksjonell familie, fattigdom, død, vold og rusmisbruk – er den samme som rammer Esch, når bølgene brøyter seg inn i det spinkle huset hennes. Men for Kiara er det ikke en naturkatastrofe som tar fra henne alt, men en gjennomkorrupt, rasistisk og misogyn maktkultur som raserer livet og kroppen hennes.

[ «Uredd roman om kolonialismens arv i Storbritannia» ]

Varme

Det er ikke bare de opplagte likhetene i temaene som gjør at jeg tenker at Mottley er en litterær lillesøster av Ward, ikke minst viser det seg også i hvordan de begge tar i bruk, puls, tempo, beat og blues i sin litteratur. Oversetter Hilde Stubhaug har ivaretatt den særegne musikaliteten i Mottleys roman. Den ligger ikke bare i rytmen, men også i de poetiske og overraskende metaforene, som omskaper det skitne til noe vakkert. Og ikke minst har begge bøkene en kjerne av en dirrende varme, som tross alt gir en strime av håp.

For det er først når Kiara klarer å gi slipp på det kvinnelige ansvaret som er podet inn i henne fra hun var liten, at hun kan svømme gjennom dritten som er hennes eget liv.

[ «Raseriet er temmet i Coates nye bok» ]