Naiv og troskyldig preken

Jeg tar meg i å undres over menneskene. Pakistan forvitrer i vannmasser. Ukrainsk og russisk ungdom dør hver eneste dag i en meningsløs krig, og mennesker rundt oss går en vinter i møte der de må velge mellom å handle mat eller betale strømregningen. Vi fanges i apati snarere enn raseri.

Det er som om ingen ting av dette andre finnes når Teater Innlandet setter opp Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning av dramatiker Jo Clifford – og det ikke engang i et vigslet rom. For da blir det rabalder. Og det handler ikke om Gud fremstilt som kvinne eller mor (for de bildene finnes jo i Bibelen). Det handler om dette lille ordet: trans.

Verden står fortsatt

Gud har blitt stilt spørsmål ved, kritisert og ironisert over gjennom hele historien. Det skulle bare mangle, egentlig, at en så mektig religiøs skikkelse ikke skal møte motstand. Tenk på Monty Pythons Life of Brian eller Martin Scorseses Jesu siste fristelse. Verden står fortsatt. Det gjør den også etter premieren på Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning.

Men jeg skal innrømme at jeg var spent. For politioppbudet var solid under premieren. Ikke minst som en etterdønning etter masseskytingen i Oslo i juni, men også etter trans-trollingen som har poppet opp som sopp i skogen i diverse kommentarfelt i det siste. Samtidig hadde den kristne grupperingen Kongsdøtrene marsjert rundt Hamar for å stoppe teaterstykket, slik Josva marsjerte for å innta Jeriko: Seks dager rundt byen, den syvende dagen syv ganger rundt byen. Så var det opp til Gud å gripe inn.

Jeg leste Josva-fortellingen igjen etter forestilling. Det gikk ikke så bra med folket i Jeriko. Men den som ble reddet, var en prostituert kvinne som hadde gitt husly til Josvas spioner. Hun bodde i selve bymuren, faktisk, og skulle blitt knust da den falt. Men hun, den prostituerte, ble reddet på grunn av sitt mot og sin troskap. Det er som hentet fra Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning.

Himmel og jord

Forestillingen i seg selv er egentlig ganske uinteressant rent kunstnerisk. Dramatiker Clifford, som selv er transkvinne, skrev stykket i 2009 og spilte det til store protester. Det har også vakt protester i Brasil – og nå her i Norge. Men jeg tar meg i å tenke at om dette hadde blitt spilt på en liten scene et sted og ingen presse hadde plukket det opp, så hadde det ikke vært så ulikt mye av det som spilles på mindre scener rundt omkring. Dette er jo ikke et stykke som gir seg ut for å være fiendtlig innstilt til kristendommen. Snarere tvert imot.

Dette er jo ikke et stykke som gir seg ut for å være fiendtlig innstilt til kristendommen. Snarere tvert imot

—  Karen Frøsland Nystøyl

Rammen rundt er de vakre domkirkeruinene på Hamar, og mens kvelden faller på, kommer Benestad gående som en slags Maria, iført lang, lyseblå kjole, rosa kappe rundt seg og med langt, sølvgrått hår. Kostymet er ikke tilfeldig: Det speiler transflaggets farger, men også fargene Maria, Jesu mor, tradisjonelt portretteres i, bare omvendt. Maria har rød kjole og blå kappe. I henne møtes himmel (blå) og jord (rød).

Esben Esther Pirelli Benestad er ingen skuespiller, men regissør Terje Strømdahl redder hen greit inn ved å la teksten deles opp i bolker. Benestad står stort sett i ro og holder sin preken, beveger seg mellom stasjoner. Tross sterk formidlingsvilje er det lite spill å spore.

Virkemidlene er også sparsomme: Myk lyssetting der det eneste overraskende momentet, som til gjengjeld er ganske vakkert, er Jesu ankomst gjennom buegangen i domen. Når hen går gjennom, lyses buen opp, som om noe hellig skal skje. Benestad går kontrollert, sakte, med ærbødighet. Hen er rampete i kjeften, men saktmodig verdig i det fysiske spillet. En morsom kontrast som ganske snart blir kjedelig. Jeg kunne ønsket meg større variasjon i det fysiske, for Benestad gjør ingen av handlingene som er beskrevet i manus. Hen bare forkynner. Ingrid Frivolds musikk består av egne komposisjoner og utdrag fra kjente salmer. Det underbygger det sakrale, men utfordrer også litt av og til når lyden får et røffere og mer skrapete preg. Likevel har Frivold valgt å stryke teksten medhårs – de kunstneriske virkemidlene kunne godt ytt mer motstand.

Jesus er alt

For selve teksten, som er fint oversatt av Elisabeth Thorsen, er egentlig ganske forutsigbar – i hvert fall om man har et visst kjennskap til Bibelen eller liberal teologi. Stykket er en timelang preken bygd opp som Jesu forkynnelse. Alt speilet i et overordnet budskap om kjærlighet og likeverd. Teksten forkynner kjærlighet til alle mennesker, at alle er like mye verdt, at alle er skeive, og at Jesus er skeiv. Det vil si: Jesus er alt det menneskene er. Jesus er Gud, og Gud har vært innom alle menneskenes rom, identiteter og følelser, og er alt dette på en gang.

Gud er i alle, forkynner himmelens dronning. Hen trekker en linje fra skapelsen – Bli lys! – til Jeg er verdens lys, til Jeg er, Jahve, Guds eget navn på seg selv. Det Gud selv velger å definere seg som i Det gamle testamente: Livet. Og videre: At Gud, vår mor, har plassert litt av det guddommelige lyset i hvert eneste menneske. Jeg får en fornemmelse av at dramatiker Jo Clifford har lest den danske teologen og filosofen Knud Løgstrup, som blant annet snakker om at i ethvert menneskemøte holder vi den andres liv i våre hender.

[ Dette mener bispekandidatene om den kontroversielle forestillingen ]

Lite nytt

Etter dette manifestet går evangeliet over i en lignelsesbolk. Som Bibelens Jesus forteller også himmelens dronning lignelser, og hen holder seg til de kjente, bare satt inn i vår tid. Fortellingen om den barmhjertige samaritan, der biskop og politi går forbi, men drag-queenen står opp for sitt medmenneske. Fortellingen om kvinnen ved brønnen (her: det sprukne vannrøret) – hvem vet hvilke grusomheter som hadde drevet henne dit hun var i livet. Den bortkomne sønn som egentlig er en datter. Denne måten å fortelle disse historiene på, er kanskje radikale for enkelte, men samtidig er mye av dette gjort og tenkt før. Ikke minst når det kommer til historien om samaritanen.

Den er til tider klisjépreget, nesten litt naiv, denne forkynnelsen. Men sånn er det med bekjennelseslitteratur. Det blir mye av det samme.

Så egentlig bringer stykket lite nytt til torgs. Det viser frem en tenkemåte om mennesket gjennomsyret av kjærlighet og likeverd, at alle har rett til å leve og elske. Stykket er en lovprisning av kroppen slik den er skapt, av identitetene vi finner oss til rette i. Og stykket spør: Hvem har rett til å fordømme?

[ Hvilken barnebibel er best? Les 12 anmeldelser her ]

Troskyldig preken

Det er formulert som en provokasjon, men det er samtidig en troskyldig preken satt inn i en liberal teologisk ramme. Det grunnleggende budskapet er det samme som de fleste kristne trolig enes om: Størst av alt er kjærligheten.

Så var det det lille ordet: trans. Det som har provosert og fremkalt harme.

Men Gud selv kaller seg Jeg er, og evangelisten Johannes sier, sånn apropos, at ingen noen gang har sett Gud. Det er en setning som bør åpne opp slik at mennesket forstår at det ikke er dets oppgave å definere hva Gud er. En rasjonalisert Gud er en liten Gud.

Skal man tro stykket på Hamar, er Gud en som med skuffelse ser på hvordan mennesket stadig går forbi, ikke hjelper den som trenger det, stiller seg apatisk til verdens lidelser.

I denne sammenhengen er bråket rundt dette helt middels teaterstykket en storm i et vannglass. Ble det ikke sagt noe om bjelken i vårt eget øye en gang?

---

Teater

• Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning
• I 2022 er det femti år siden Stortinget opphevet straffelovens paragraf 213, som forbød sex mellom menn. Kulturdepartementet har satt av ti millioner kroner til å markere Skeivt kulturår landet rundt.
• I mars vedtok Den norske kirke å sette av 500.000 kroner til Skeivt kulturår. Fellesrådene og menighetsrådene kunne søke på midlene, som kom fra Kirkerådets kulturmidler. Nå er sju tiltak innvilget støtte.
• Elverum menighetsråd har fått 92.000 kroner til å vise teatermonologen Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning i Sand og Elverum kirke.
• Teater Innlandet viste stykket ved domkirkeruinene på Hamar 4. september, som en del av festivalen Politisk korrekt. Regionteateret er initiativtager til prosjektet.
• Stykket er skrevet av dramatiker Jo Clifford, en av Skottlands sentrale dramatikere. Prest og forfatter Elisabeth Thorsen har oversatt dramaet til norsk.

Kilder: Kulturdepartementet, Den norske kirke, Teater Innlandet

---