Thriller om tolkens jakt etter nærhet

Jeg likte meg virkelig ikke i Brussel da jeg besøkte byen noen måneder før koronaviruset satte en foreløpig stopper for spontane helgeturer. Det føltes som om bylivet foregikk hundre meter over bakkeplan, i de grålige skyskraperne, og i de svarte bilene med sotede vinduer som kjørte raskt forbi menneskene på gaten. Det var merkbart at deler av byen besto av folk som egentlig ikke bor der, men som er nødt til å oppholde seg der på grunn av en jobb i et eller annet multinasjonalt selskap eller i EU-byråkratiet.

En lignende følelse meldte seg da jeg leste Fortrolighet, amerikanske Katie Kitamuras fjerde roman, som er blitt anbefalt som sommerlektyre av USA tidligere president Barack Obama, og som også ble langlistet til National Book Award.

Fortrolighet finner sted i Haag, et annet funksjonalistisk internasjonalt knutepunkt. Den navnløse fortelleren jobber dessuten som tolk for Den internasjonale domstolen i Haag (i romanen bare kalt Domstolen), og er en liten brikke i det uendelige tannhjulet som er europeisk og internasjonalt rettsbyråkrati. Romanen handler også om spenningen mellom rotløshet og tilhørighet, og om språket vi bruker for å forsøke å skape denne tilhørigheten.

Med Obama på stranden

Jeg skjønner godt at Barack Obama tok med seg denne romanen på stranden, for Fortrolighet er en virkelig spennende thriller. På jobb tolker fortelleren i en rettsak mot en tidligere afrikansk president, som er anklaget for etnisk rensning. Etter hvert blir relasjonen til den tiltale mer fortrolig enn det fortelleren er komfortabel med.

På privaten er hun sammen med Adriaan, som nettopp er blitt separert fra sin kone, som nå er i Lisboa med parets to barn. Adriaan bestemmer seg for å dra til Lisboa for å ferdigstille skilsmissen, og ber fortelleren bo i leiligheten han eier sammen med sin kone i mellomtiden.

Men uken han sa han skulle være borte, blir til en måned, og tekstmeldingene blir færre og færre.

Grusomhetene glipper

Handlingen i Fortrolighet skjer altså på to plan, men bindes sammen av spørsmålet om nærhet og fortrolighet (romanen heter på engelsk Intimacies – intimiteter). Fortelleren tolker det ofrene for den etniske rensningen sier i jeg-person, som om hun selv har opplevd det de forteller. Hun skal oversette både det de sier og det de formidler non-verbalt. Samtidig forsvinner hun så inn i detaljene i tolkningen at hun ikke får med seg grusomhetene hun forteller om:

«Det ble ikke bedre av at tolkning kan være dypt forvirrende, man kan bli så fanget av detaljer underveis, i forsøket på å være helt tro mot ordene som blir sagt først av taleren og deretter av en selv, at man ikke nødvendigvis forstår meningen i selve setningen: Man vet bokstavelig talt ikke hva man sier».

---

Roman

Katie Kitamura

Fortrolighet

Oversatt av Bjørn Alex Herrman

219 sider, Pelikanen 2022

---

Denne avstanden, eller mangelen på fortrolighet, til ofrene hun tolker for, blir etter hvert til et moralsk problem for fortelleren. Særlig vanskelig blir det for henne at avstand og likevekt er et ideal for tolkene i domstolen; det er ikke ønskelig at tolkene skal ta ofrenes historier innover seg. Beskrivelsene av rettssaken utgjør de sterkeste delene av boken.

[ «Abbas Khider med tankevekkende portrett fra krigens skygge» ]

Utenforskap

På privaten er fortelleren også plaget med kommunikasjonsproblemer. Relasjonene hun har til menneskene hun omgir seg med, er preget av midlertidighet og profesjonell distanse.

Avstanden, eller mangelen på fortrolighet, til ofrene hun tolker for, blir etter hvert til et moralsk problem for fortelleren.

Fortelleren har nettopp flyttet til Haag fra New York, mens moren har dratt tilbake til sitt hjemland, Singapore, som fortelleren ikke har noe nært forhold til. Følelsen av ikke å høre til blir mer merkbar for fortelleren fordi hun blir værende alene i Adriaans leilighet, et hjem hun heller ikke har noen tilhørighet til.

[ Slimani anmeldt: «Ligner for mye på en kioskroman» ]

Hun har rett og slett ikke noen egen plass i verdenen hun nå befinner seg i, slik hun heller ikke har noen egen stemme som tolk i domstolen. Menneskene hun omgir seg med virker dessuten svært komfortable med at hun tar så liten plass. Den tiltalte ekspresidenten treffer derfor en nerve hos fortelleren når han påpeker en mulig årsak til utenforskapet hun føler på: «Jeg liker den kvinnen, for hun er ikke egentlig fra Vesten».

Jeg skulle ønske at Katimura hadde gitt fortelleren en litt tydeligere karakteristikk, da hun av og til blir for anonym, også for leseren. Men i det store og det hele er Fortrolighet en god bok om rotløshet og søken etter nærhet, som anbefales, også andre steder enn på stranden.