Anmeldelser

Tankevekkende portrett fra krigens skygge

Et overtydelig språk til tross: Abbas Khider tegner et rikt bilde av kampen for tilværelsen under Saddam Husseins regime.

Et bilde hodet mitt igjen og igjen har framkalt de siste dagene, er av den høygravide kvinna som i prikkete pyjamas flykter ut av sykehuset i Mariupol etter angrep fra Putins styrker. Kvinna, som viste seg å hete Mariana, fødte siden et lite barn. I tillegg til dette, et annet bilde, av ei anna gravid kvinne på ei båre utafor det samme sykehuset. Nå er hun og barnet døde.

I Abbas Khiders roman De elendiges palass er det ikke den pågående Ukraina-krigen det handler om, men de langvarige konfliktene og gjentatte krigene i Irak. Når faren i familien vi følger, leser i avisa at det ikke er sivile, men det militære som er målet for USAs angrep, utbryter han:

«For noe tull! Det der får vi høre i hver eneste fordømte krig. Ingen sivile ofre, bare lokale skader. Særlig! Det kommer til å bli som det alltid blir. Kvinner, barn og ektemenn slites i stykker av bombene mens Saddam sitter der og ler i bunkeren sin.»

I Ukraina nå, i Irak da: De altfor mange menneskene slitt i stykker av bomber og krig. Grusomt er å si det mildt.

Vanlige folk

Etter å ha lest Khiders roman, er kanskje det jeg sitter mest igjen med, en litt større innsikt i hvordan det er å forsøke å (over)leve i skyggen av krig. For familien Khider skriver om, befinner seg langt fra maktas og konfliktenes midte. De er vanlige sivile som lever med følgene av at kriger kommer og går: matmangel, bomberegn om nettene, den grunnleggende usikkerheta, liv som kastes rundt på.

Det er umulig for meg å ikke tenke på ukrainerne som brått har fått freden brutt mens jeg leser. Men siden det Tolstoj påpekte om ulykkelige familier nok også gjelder for kriger, nemlig at de er ulykkelige på sin egen måte, lar jeg sammenligninga ende her for denne gang.

Khider, født 1973 i Bagdad, vokste opp i den irakiske hovedstaden i ei tid prega av Saddam Husseins regime, den første golfkrigen (1980-88) og den andre golfkrigen (1990-91). Som 19-åring blei han arrestert for politisk aktivisme. Da han slapp fri to år seinere, flykta han landet, og i 2000 fikk han asyl i Tyskland. Der studerte han litteratur og filosofi, og i 2008 utga han sin første bok, på tysk, Der falsche Inder.

I dag er han blant Tysklands sentrale samtidsforfattere.

---

Roman

Abbas Khider

De elendiges palass

Oversatt av Merete Franz

298 sider, Mangschou 2022

khider

---

I de øvrige romanene hans står flukt- og eksilerfaringer sentralt. De elendiges palass, som er den andre boka oversatt til norsk, foregår derimot hele tida i Irak. Vi møter gutten Shams og familien hans som bor i en landsby kalt «Hjertelige helvete» i sørlige Irak. De er sjia-muslimer, og etter Saddams angrep på Kuwait under den andre golfkrigen, blir familien mer utsatt. De flykter til Bagdad, i håp om at det er tryggere å leve midt blant sunni-muslimer og kristne.

Varm og direkte

Khider har en samtidig varm, likefram og småironisk fortellerstil. Midt i det tragiske vier boka gjerne oppmerksomhet til det komiske ved det hele. Som det at familiens håp om et bedre liv i hovedstaden bokstavelig talt ender opp på søppeldynga. Uten jobb og penger er den illegale bydelen i Bagdads utkant, Blikkbyen, det eneste stedet de kan slå seg ned. Her bygger de seg, igjen bokstavelig talt, et hus av skrot.

Khider har en varm, likefram og småironisk fortellerstil.

—  Ulla Svalheim

Familien karrer seg til et liv gjennom ulike strøjobber. Også Shams og søstera må bidra gjennom å selge vann etter skoletid. Det meste er mangelvare, mye på grunn av den pågående embargoen mot Irak. Om handelsblokader sier vi gjerne at det er en straffemetode som rammer de sivile bare mildt, men mangelen på helt basale varer er stor, og det er Shams familie og naboene deres som merker dette best.

Abbas Khider

De elendiges palass

Det som etter hvert driver boka framover, er Shams oppdagelse av litteraturen. Via bokbasaren i sentrum kommer han i kontakt med en intellektuell krets som kaller seg «De elendiges palass». Øynene hans åpnes, både for hva det går an å tenke og mene, men også for hva som egentlig foregår i Irak.

«Jeg var veldig overrasket over at en iraker kunne skrive om Saddam sånn. Teksten var veldig modig og annerledes enn alle dikt jeg kjente fra før. Jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne ville få høre noe sånt i Bagdad. Om noen fikk vite det, ville vi straks havne bak lås og slå i flere år eller bli kjørt ut i ørkenen og få en kule i hodet.»

Den direkte tonen Khider skriver med, varierer mellom å være en styrke, fordi den ikke legger noe mellom, og ei svakhet, fordi den rett og slett sier ting for rett ut. I sitatet over opplever jeg at det vipper i negativ retning, fordi den ene setninga etter den andre forsterker hverandre i samme understrekende stil. Det gjør prosaen flatere og mer styltete, og ikke minst fortellinga mer entydig og forutsigbar.

Den direkte tonen varierer mellom å være en styrke, fordi den ikke legger noe mellom, og ei svakhet, fordi den rett og slett sier ting for rett ut.

—  Ulla Svalheim

At Shams til slutt blir fengsla for salg av illegal litteratur, kommer derfor ikke som noen overraskelse. Boka har mer enn hinta om det fra start: Den kronologiske fortellinga om Shams’ oppvekst blir ved slutten av hvert kapittel avbrutt av korte referater hvor Shams som ung mann sitter i fengsel.

Gode detaljer

De mange overtydelighetene til tross: Mye av det Khider skildrer, preges allikevel av gode detaljer, interessante nyanser og et rikt blikk. Livet i slummen, for eksempel, formidler Khider godt. Det samme gjelder familiedynamikken og særlig Shams relasjon til søstera, som nesten bikker over i forelskelse. For i alt gir De elendiges palass et tankevekkende portrett av en irakisk familie overlatt til de store verdenshendelsene.

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser