Åh, dette vanskelige, lille livet!

Sjelden har sukkets mange sjatteringer og betydninger fått en så sentral plass i en roman, som i Elizabeth Strouts fenomenalt gode roman Åh, William! Sukkene, som legges i munnen på den aldrende fortelleren Lucy Barton, rommer alt fra glede, fortvilelse, oppgitthet, sødme, sorg, humor og melankoli – til de store erkjennelser og endringer.

Ømhet

Da jeg for første gang leste amerikanske Elizabeth Strout og hennes gjennombruddsroman Olive Kitteridge (2009) ble jeg helt overrumplet av hvor glad jeg ble i den gretne, storvokste og egenrådige, men også forunderlig hjertevarme, læreren Olive.

Ti år senere, da Strout ga ut oppfølgeren Olive, igjen (2019) som følger den aldrende enkens ustø skritt mot en ny erkjennelse av livet sitt og sine relasjoner, slo det meg at de store litterære kvalitetene til Strout ikke bare er at hun skriver særdeles innsiktsfullt, fintfølende og ikke minst humoristisk om livets store og små viderverdigheter – men effekten dette har på leseren.

Hennes formidable evne til å skrive frem sammensatte karakterer gjør også at jeg, i møte med min egen varme for vrange og vanskelige Olive, får dryppet en dråpe ømhet tilbake til meg selv og mine sider som ikke alltid er så lette å like. Denne synergieffekten mellom Strouts kloke fortellinger og leserens refleksjoner over eget liv, tror jeg er en svært viktig komponent i opplevelsen av litteraturen hennes.

Trilogi

Elizabeth Strout har en forkjærlighet for å fordype seg i karakterene sine gjennom flere bøker. Slik kan hun nærme seg dem fra forskjellige vinkler og perioder i livet. Samtidig får karakterene mulighet til å reflektere over sine egne liv til forskjellige tider. Åh, William! er den tredje boken om Lucy Barton. Romanen Mitt navn er Lucy Barton (2016) og fortellingene Hva som helst er mulig (2017) er fantastiske å lese sammen, men alle tre bøkene står også kunstnerisk og innholdsmessig stødig på egenhånd.

---

Roman

Elizabeth Strout

Åh, William

Oversatt av Hilde Rød-Larsen

249 sider, Press 2022

---

Fortelleren Lucy Barton i Åh, William! er en ganske annen type enn den fremfusende Olive. Hun er reflekterende og betraktende, holder seg i bakgrunnen og kjenner seg tryggest når hun er rundt sine kjære. Hun bor i New York og er en suksessfull forfatter, med to voksne døtre, som hun har et nært og godt forhold til.

Morløs

Når romanen starter, har hun nylig blitt enke etter sin høyt elskede ektemann David og er i dyp sorg: «Sorg er så – åh, det er så ensomt; jeg tror det er det som er så skrekkelig ved det. Det er som å skli ned fasaden på en veldig høy glassbygning mens ingen ser deg.»

Men som tittelen indikerer så er det William, hennes første ektemann og faren til hennes to barn, som Lucy skal fortelle om.

[ «Abbas Khider med tankevekkende portrett fra krigens skygge» ]

Elizabeth Strout er en mester i å utforske hvordan følelser, handlinger og relasjoner styres av dyptliggende strukturer og mønstre som stammer fra formende hendelser tidlig i livet. Sentralt i hele hennes forfatterskap er det morløse voksne barnet og hva en fattig oppvekst gjør med et menneske – og ikke minst hvordan overlevelse er et livslangt aktivt arbeid.

Strout er en mester i å utforske hvordan følelser, handlinger og relasjoner styres av dyptliggende mønstre fra tidlig i livet.

—  Hilde Slåtto

Lucy Barton er et slikt «morløst» barn, som har vokst opp med en mor som ikke har evnet å gi barna sine omsorg og beskyttelse, verken emosjonelt eller materielt. Tidlig i Åh, William! beskriver Lucy hvordan hun alltid har kjent seg helt usynlig i verden. «Det er som jeg ikke fins». Så liketil og enkelt sies det – og så komplisert er det. For når en kjenner seg usynlig, så er det jo veldig vanskelig å få øye på virkningen en har på andre mennesker.

En reise tilbake

Da William, den suverene, fantastiske, men til tider utilgjengelige og svikefulle eksmannen til Lucy blir forlatt av sin tyve år yngre tredje kone, og samtidig får vite at han har en storesøster han aldri har visst om, går han inn i en dyp krise. Sammen legger de to eldre, tidligere ektefellene ut på en reise i det fattige Amerika for å oppsøke den ukjente søsteren. Det blir en reise som går likeså mye innover og bakover, til deres kompliserte mødre, til fattigdom og skam, og til hvem Lucy og William var og hvem de ble, da det var de to.

[ «Dolores Reyes er del av en bølge feministisk litteratur fra Sør-Amerika» ]

Med en tilsynelatende enkel og muntlig form, helt nydelig oversatt av Hilde Rød-Larsen, skjuler Strout sitt håndverk; hvordan hun uanstrengt vever fortid og nåtid til et sømløst nå. Jeg vet ikke om noen andre forfattere som får til dette kunststykke bedre; å skrive litteratur som oppleves som livet selv. Med en menneskelig innsikt som gjør at en stille og imponert sukker; Åh!