Fengslende forestilling fra en fascinerende fengselscelle

En politisk fange og en sedelighetsforbryter sitter sammen i en fengselscelle. Valentin har kroppen full av blåmerker etter tortur for sin revolusjonære kamp, mens vi mer aner de skjulte sårene i sjelen til transkvinnen Molina.

I løpet av det halvannen time lange stykket forlater de aldri cellen på noen annen måte en gjennom fantasien. Kunstens frigjørende kraft er en viktig del av historien. Når Molina begynner å gjenfortelle sine favorittfilmer for Valentin, skaper hun en tankeflukt ut av cellen som bringer de to motsetningene gradvis nærmere hverandre.

Det oppstår et vennskapelig forhold som viser at de begge har et sårt utilfredsstilt behov for menneskelig kontakt.

[ Døve om filmbransjen: – Vi utdanner oss til arbeidsledige ]

Sterk formidling

Teaterstykket er basert på en roman av Manuel Puig fra 1976, som også ble til en kritikerrost filmatisering ti år senere. Når regissør Bentein Baardson setter det opp på Teater Manu – Norges eneste tegnspråklige teater – er det hans tiende oppsetning her.

Det gode samarbeidet og den innsiktsfulle personinstruksjonen dette kammerspillet krever, er tydelig til stede på scenen. Fordi det er snakk om tegnspråk, oppleves formidlingen svært ekspressiv. Det kler stykkets noe stillestående handlingen, og gjør at man umiddelbart suges inn i Teater Manus vel så talende verden.

Utvikling

Bülent Yalcin (Valentin) og Ronny Patrick Jacobsen (Molina) gjør svært troverdige rolletolkninger som tydeliggjør stykkets mange smarte observasjoner av menneskelig adferd. Med nyansert skuespill og ørsmå skift i stemningsleie, får de frem en utvikling i karakterene som er fascinerende å følge med på.

De viser hvordan vår umiddelbare oppfatning av andre mennesker ikke nødvendigvis stemmer. Hvordan vi til tross for tilsynelatende ulike personligheter, kan ha samsvarende behov og lengsler. Valentin finner sin styrke og identitet i kampen for et klasseløst samfunn, men den steile, maskuline fremtoningen slår gradvis sprekker i møte med Molina.

«Tankene er som en vannkran som er lekk og bare drypper», sier Valentin på et tidspunkt. Når de mer såre og sarte sidene kommer frem, vanskeliggjør det oppgaven Molina er satt til av politiet – å få mest mulig informasjon ut av sin medfange for selv å få slippe fri. Med stor innlevelse og et talende kroppsspråk, drar Jacobsen publikum med på de tærende kvalene og gir oss et innblikk i hva Judas-rollen koster.

[ Regissøren sloss for å få bruke døve skuespillere. Filmen har blitt en sjarmbombe ]

---

Teater

Edderkoppkvinnens kyss

Av: Manuel Puig

Regi: Bentein Baardson

Scenograf/lysdesign: Torkel Skjærven

Videodesign: Åsmund Bøe

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Lyddesign: Erik Hedin

Skuespillere: Ronny Patrick Jacobsen, Bülent Yalcin

Stemmeskuespiller: Kjersti Fjeldstad

Teater Manu, nasjonal turné 3. februar-11. mars

---

Visuelt lekkert

Rammen rundt historien er lekkert utført i all sin elendighet. Scenograf og lysdesigner Torkel Skjærven har forvandlet scenen til en nedslitt fengselscelle. Vi kjenner den klaustrofobiske følelsen mellom veggene, der avskallet maling og inngrodd møkk kjemper om plassen. Videodesigner Åsmund Bøe følger opp med videoprojeksjoner der edderkoppspinn på et tidspunkt innlemmer hele scenen i et eneste stort nett.

Faren for å bli for symboltung er til stede, men her oppleves det i stedet som et fengslende visuelt grep som bygger opp under historien uten å bli overtydelig. Med sans for de glidende skiftene i historien, klarer Edderkoppkvinnens kyss å vise hvordan vennskap og svik kan vikles sammen i en uløselig floke. Det er blitt et både underholdende og gripende stykke teater, som like godt kan oppleves av de som ikke kan tegnspråk.

Det er blitt et både underholdende og gripende stykke teater, som like godt kan oppleves av de som ikke kan tegnspråk

—  Kjersti Juul

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad gjør som vanlig en formidabel jobb. Lydhørt og uten noen gang selv å komme i fokus, veksler hun mellom de to ulike karakterene. Så sømløst og knirkefritt gjort, at man fort glemmer at det er en stemme som kommer «inn fra sidelinjen».

Samtidig er skuespillernes kroppsspråk, mimikk og scenenærvær så sterkt, at ordene av og til føles overflødige, selv for oss som ikke kan tegnspråk. Gode folk i hvert ledd av produksjonen tydeliggjør stykkets meningsinnhold. Sammen sår de noen tanker om verdien av å kjempe for det man tror på og holde fast ved den man er. Men også om viktigheten av å holde liv i drømmer og håp.

Stykket er anmeldt på bakgrunn av generalprøven.

[ Anmeldelse: Følsom og spektakulær tolkning av bekmørk Vesaas-roman ]