Anmeldelser

Regissøren sloss for å få bruke døve skuespillere. Filmen har blitt en sjarmbombe

Sjeldne «CODA», regnet som et viktig steg i Hollywoods behandling av døve skuespillere, har blitt en gledesspreder det skal mye til å ikke bli i godt humør av.

Vårt Land hadde i august en reportasje om hvor vanskelig det er for døve skuespillere å få roller. Det kan den amerikanske filmregissøren Sian Heder skrive under på – hun måtte slåss for å få bruke døve skuespillere til sin innspilling av CODA. Hollywood-studioet hun først hadde avtale med, ville heller ha hørende i rollene, blant annet fordi det koster å ha tolker på settet.

Men Heder ga seg heldigvis ikke. Den opprinnelig franske historien om en familie på fire der bare en datter kan høre, ble til slutt castet med døve skuespillere: Marlee Matlin spiller moren, Troy Kotsur faren og Daniel Durant sønnen i en fiskerfamilie på kysten av Massachusetts. I USA er Matlin godt kjent, blant annet som den første døve skuespiller som vant en Oscar-statuett (Kjærligheten trenger ingen ord, 1986).

---

Drama

CODA

Regi: Sian Heder

Med: Emilia Jones, Marlee Matlin, Troy Kotsur, Daniel Durant

Premiere fredag 19. november

---

Fiskere

CODA, et akronym for Child of Deaf Adults (Barn av døve foreldre), er blitt en sjarmbombe, til tross for at dramaturgien benytter forutsigbare grep vi har sett i mang en coming-of-age-film.

17 år gamle Ruby har blitt tidlig voksen i den forstand at hun fra barnsben av har vært tolk for sine døve foreldre. Hun passer på at familien ikke blir lurt av oppkjøperne i havnen når de skal selge fisken de har fanget. Ekteparet Frank og Jackie Rossi trenger datteren som et bindeledd til de hørende. Denne avhengigheten er broren Leo gradvis blitt sur og irritert på – som voksen vil han ordne opp selv, men opplever at andre fiskere ikke viser ham respekt fordi han er døv.

Regissøren vrir den dramaturgiske tommeskruen hardt til rundt Ruby: Skal hun resten av livet være familiens tolk, eller kan hun forfølge sin egen drøm om å bruke sangstemmen og studere musikk på et anerkjent college i Boston? Dilemmaene er godt skildret, og det blir ikke lettere for tenåringen å velge sin vei i livet når den døve moren utbryter: Hvis jeg hadde vært blind, hadde du da satset på å male bilder?

Man må være temmelig blasert for ikke å bli i godt humør av CODA

—  Kristin Aalen

Gode skuespillere

Visst ligner handlingen på atskillige filmer der et ungt talent må kjempe for å våge å satse på egen karriere. Når det fungerer så bra i CODA, skyldes det skuespillerne. Scenene med de tre døve skuespillerne har en overrumplende livlighet over seg (seeren må lese undertekstene for å forstå hva de sier på tegnspråk). Familien framstår overhodet ikke som stakkarslige ofre, men biter fra seg i replikker som gjerne er preget av litt grov humor. Samtidig gis det eksempler på diskrimineringen som de døve i familien er offer for. Også Ruby får smake sin del av mobbingen.

Heden skaper dessuten ømme scener mellom mor og datter, far og datter eller søster og bror idet de nærmer seg en innsikt om at livet ikke kan fortsette helt som før. Ruby må få gjøre egne valg uten at de døve nødvendigvis må synes at hun svikter dem.

I tillegg har regissøren funnet den herlige skuespilleren Eugenio Derbez til rollen som Bernardo Villalobos, en intens og kravstor musikklærer som hjelper Ruby med å ta valg, skjønt han formelig setter kniven på strupen hennes underveis. Skuespiller Emilia Jones synger godt nok til å bære rollen.

.

Kjærlighet

CODA inneholder en søt kjærlighetshistorie som fort kunne bli en reprise på hundrevis av high school-forelskelser man har sett opp gjennom årene. Men forholdet mellom Ruby og Miles utvikler seg som en dans på stram line, med elementer som får Ruby til å oppdage at hennes døve familie har et samhold som andre ungdommer kan misunne henne.

Man må være temmelig blasert for ikke å bli i godt humør av CODA. Filmen formidler opplevelser på døves premisser, som da far, mor og bror er på konsert for å høre Ruby synge. Plutselig fades lyden helt ut. Vi i kinosalen får samme opplevelse som ikke-hørende har: Vi hører absolutt ingenting, men kan se de hørendes begeistring i salen. Det er virkningsfullt.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser