Ujevne Tsjajkovskij-tolkninger av Henning Kraggerud og co.

Henning Kraggerud er ute med en ny plate sammen med Arktisk Filharmoni og dirigenten Christian Kluxen. Denne gangen er det musikk av Tsjajkovskij, blant annet hans fiolinkonsert. De som hørte den fantastiske Beethoven-platen dette laget ga ut for et år siden, har ikke glemt opplevelsen. Den platen viste at verden faktisk trengte enda en innspilling av Beethovens fiolinkonsert, en ivrig, gutteaktig og avslappet versjon.

Om vi trenger denne nye versjonen av Tsjajkovskijs konsert, er dessverre mer tvilsomt. Verken Kraggerud eller orkesteret har mye nytt å tilføre her. Heldigvis inneholder platen også annen musikk og musisering på det nivået og i den ånd som vi husker fra sist, og som minner oss på at med Kraggerud, Kluxen og Arktisk Filharmoni skjer det vidunderlige ting i landet vårt.

Jeg er jo en stor fan av Kraggerud. Den kreative holdningen hans til musikk er så befriende. Jeg vil veldig gjerne at han skal fortsette akkurat slik som han stevner. Men det er nå engang jobben min å si hva jeg synes om plater, hvor slitsomt det enn måtte være. Noen må gjøre det.

[ Tore Hegdahl: Engegårdkvartettens nye Mozart-plate er skjemmet av surt spill ]

---

Klassisk musikk

Tchaikovsky: Serenade, Violin Concerto. Kraggerud: The sun’s daughter

Henning Kraggerud, fiolin

Arktisk Filharmoni

Christian Kluxen, dirigent

Simax 2021

---

Fort på fiolin

Tsjajkovskijs fiolinkonsert er en musikalsk sufflé hvor det meste handler om iørefallende melodier og kunsten å spille fort på fiolin. Et flott stykke. Likevel et godt stykke unna humaniteten i Beethovens verk. Det var noe med Beethoven som gjorde at Kraggeruds stil kom til sin rett. Han er en sangvinsk solist som hele tiden vil gjøre ting med musikken. Men Tsjajkovskijs konsert er musikk hvor det uansett skjer masse hele tiden. Virtuoserier. Kraggerud kommer på en måte ikke til orde med ideene sine.

Det åpner veldig fint, med en nøye utformet, luftig, nesten mozartsk frasering fra orkesteret – akkurat det jeg hadde håpet fra disse folkene. Etter introen har ikke orkesterstemmen mye å bidra med, det er mest akkompagnement til solistens utfoldelse, og spillet til Arktisk Filharmoni utmerker seg ikke. Nesten halve satsen går før de har ordet igjen med hovedtemaet i forte – det etterlengtede stedet. Her er det til gjengjeld pågående og flott spilt. Kluxens stil er fremoverlent, lett og detaljrik. Til sammenligning er for eksempel det berømte Mahler Chamber Orchestra tydelig mindre detaljert i åpningen på sin innspilling fra 2008 med Janine Jansen som solist. Deres stil går mer på muskler og pondus, det er mer symfonisk. Kluxen gjør alt lettere, og i denne musikken griper jeg meg i å savne kraft hos ham og orkesteret hans.

Savner tålmodighet

Det samme savner jeg egentlig også hos Kraggerud, kraft. Han har formidabel teknikk. Veldig lekkert for eksempel i det spretne partiet hvor solisten spiller en variasjon over melodien mot pizzicato strykere. Han har nydelig og bløt tone i det melodiøse andre-temaet. Han er en glimrende fiolinist, men det er som om denne konserten er et stykke som må beseires, og akkurat der er han ikke. Han jobber hardt hele tiden, han er ikke over musikken, han mangler overskuddet til å gi figurene forskjellig farge og klang. Man hører veldig mye fiolinspilling. Dette gjelder i minst like stor grad sistesatsen. Janine Jansen er til sammenligning mye mer sjefen over musikken: Farger, sterkt og svakt om hverandre.

[ Anmeldelse: Ufattelig klangglede med Oslo-Filharmonien ]

Det er noen veldig vakre øyeblikk hos Kraggerud i den langsomme satsen, hvor han har en sløret og ensom klang i fiolinen. Her skulle jeg ønske at han var en tålmodigere musiker som kunne være i denne stemningen lenger. Allerede i andre del av den såre melodien begynner han å presse tonen, som for å få enda mer følelse ut av den. Nei. I sum er ikke dette en virkelig minneverdig versjon av Tsjajkovskijs fiolinkonsert. Det er musikk som krever større muskler enn det dette laget har. Man får ikke opplevelsen av å overvære en stor bragd, det som i grunnen er mye av hensikten med denne konserten. Styrken til vårt lag kommer ikke til sin rett.

Ler av glede

Men – platen inneholder også Tsjajkovskijs Serenade for strykere, ledet av Kraggerud. Og her er vi der vi skal være med Arktisk Filharmoni, her hører vi den musikalske iveren som så vidunderlig preget Beethoven-platen deres. Jeg har hørt dette stykket mange ganger, men visste ikke at det var så fint. Jeg holdt det for litt borgerlig. Arktisk Filharmoni spiller som om de hadde skrevet musikken selv. Spillet deres har dette uforklarlige, åpne som gjør at man spisser ører. Det er presist, detaljert, gjennomsiktig, alle styrkegrader helt nøyaktig utmålt. De holder hvert utsagn i musikken frem for deg. Enormt sug i første sats, helt forløst rubatospill i andre sats – du ler av glede når du hører det. Så elegant i den langsomme satsen og fantastisk rytmisk driv i finalen. Det blir ikke bedre.

Masse smør redder en hvilken som helst rett, men innerst inne er det et triks som virkelig gode kokker ikke tyr til

—  Tore Hegdahl, kritiker

Hvis du virkelig vil se hva vi har i dette ensemblet, kan du sjekke ut nær sagt hvilken som helst annen innspilling av serenaden fra det internasjonale markedet – for eksempel det amerikanske Orpheus Chamber Orchestra, berømte for sitt kontante og vitale spill. Hør hvor gubbete de fremstår i sammenligning.

[ «No Time to Die» er den beste James Bond-filmen på 25 år ]

Ganske fantastisk

Generelt går Arktisk Filharmonis musisering litt fortere enn vanlig. Uansett om det er Kraggerud eller Kluxen som leder orkesteret, er stilen typisk fremoverlent. Det bidrar sterkt til at musikken virker så våken som den gjør. Samtidig er oppskrudd tempo i musikk litt det samme som smør i matlaging. Masse smør redder en hvilken som helst rett, men innerst inne er det et triks som virkelig gode kokker ikke tyr til. Det som er så bra med Arktisk Filharmoni, er at spillet deres, når det er på sitt beste, har denne friskheten, og samtidig er det så detaljrikt og mykt. Det puster.

Som sist inneholder nye platen også et stykke av Kraggerud selv, «Ragnarok the Sun’s Daughter». Det er, som sist, et sympatisk stykke som gir variasjon uten å være helt på en annen planet. Tross den dramatiske tittelen er stykket relativt pent. Etter den Sjostakovitsj-aktige åpningen er det en slags meditasjon, og det slutter i det jeg vil kalle Ole Bulls ånd. Programmet på platen har en fin helhet. Man har tenkt på lytteren – det er så viktig!

For meg kunne de godt droppet den syltynne forbindelsen mellom Tsjajkovskij og verdens undergang. (En radiofeil skal ha gjort at Tsjajkovskijs Serenade ble lydsporet til den første atomprøvesprengningen.) Da ville også den smakløse grafikken til CD-en (vikingkrigere og en atombombe-røyksopp blandet med en bukett roser) falt bort. I det hele tatt er det ikke konseptalbum vi lyttere trenger. Vi trenger bare fin musisering og kunstnerisk gjennomtenkte programmer. Det får vi her. Det som Kraggerud og Kluxen gjør med Arktisk Filharmoni, er ganske fantastisk.