Kultur

«No Time to Die» er den beste James Bond-filmen på 25 år

«No Time to Die» utfordrer aldri ideen om hva en Bond-film skal være, men rommer både nok eksplosjoner og tilstrekkelig psykologi til å perfeksjonere den tradisjonelle formelen.

I 1969, rett før premieren på I hennes majestets hemmelige tjeneste, meddelte Bond-skuespilleren George Lazenby pressen at nok var nok. Den 29-årige tidligere modellen var lei av å bli behandlet som en vare og mente dessuten at filmserien var utdatert og gubbete. Kunne ungdom virkelig være interessert i en patriotisk-borgerlig drapsmann i en tid som ble definert av studentopprør og motorsykkelfilmer? Lazenby fikk skjegg og langt hår og et veritabelt karrierestup. Han er fremdeles mest kjent for å ha spilt Bond i én film.

---

Film

  • No Time To Die
  • Regi: Cary Joji Fukunaga
  • Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Rami Malek, Ralph Fiennes, Lashana Lynch
  • 2 t. 43 min.
  • Premiere fredag 1. oktober

---

Formel

Hvordan har filmserien overlevd samfunnsendringer og ulike idéstrømninger? Sannsynligvis ved å holde seg så trofast til grunnoppskriften som ble meislet i stein allerede med From Russia With Love i 1963. Suksessformelen er full av avgjørende detaljer om forføreri, handlekraft, globetrotting og luksus, men i grove trekk handler den om en ond mann som ønsker å forandre verden til det verre, og en helt som må legge ut på en omfattende reise – i ordets bokstavelige forstand- for å stanse ham.

Virtuost

Filmene beveger fordi de forteller en urhistorie, om Askeladdens kamp mot trollet og David i strid med Goliat. Samtidig er skaperne sensitive overfor skiftninger i holdninger og verdier: På 1960-tallet hadde hovedpersonen intime relasjoner med opptil seks-syv kvinner. To tiår senere, med hiv-virus og en ny kyskhet, var tallet nede i én, maks to. Men det avvikes aldri fra grunnfortellingen – James Bond er og blir blant den vestlige verdens mest gjenkjennbare produkter.

Serien er nærmest å regne som et ritual, en seremoni. I motsetning til mange superheltfilmer, er publikum 100 prosent fortrolig med utfallet av hver film. Helten overvinner skurken og redder verden. Appellen til Bond-serien ligger ikke i hva som skal skje, men hvordan det skjer: Å sette pris på en Bond-film handler om å nyte den virtuositet hovedpersonen, manusforfatterne og effektmakerne klarer brasene med.

James Bond

Virus

4. mars 2020, to snaue uker før verden og Norge ble stengt ned av pandemien, ble det kjent at No time to Die – som første storfilm – ville få utsatt premieredato. At avgjørelsen ble tatt så tidlig, og at lanseringen ble flyttet ytterligere to ganger, kan skyldes trusselen Bond må hanskes med: Et menneskeskapt virus som kan utslette menneskeheten.

Samtidig skal filmen, som forgjengeren Spectre (2015) gå opp i en høyere enhet, ja avslutte Daniel Craigs Bond-syklus, som ble innledet med Casino Royale i 2006. Der tidligere tiders 007-filmer stod i løst og uforpliktende forhold til hverandre, har Craig-serien skapt et persongalleri og et univers som stadig utvides, og utbytte av No time to Die kan være krevende uten å ha gjort hjemmelekse. Å ha forrige film noenlunde friskt i minne er nærmest et minimumskrav.

Fantorangen

Med Cary Joji Fukunaga, mest kjent for den banebrytende HBO-serien True Detective, har dette avsluttende kapitlet fått en ny regissør, og valget er svært vellykket. På snedig vis, balanserer Fukunaga Craig-seriens psykologiske elementer (vonde barndommer, døde foreldre, ensomhet, kjærlighet) med skyting, eksplosjoner og kjekkaserier.

Der Skyfall (2012) og Spectre var stilfulle, men mekaniske historier, makter årets film å gi helten en menneskelighet, riktignok (kledelig) sjablongmessig. Filmen er delvis spilt inn i Norge, og aller tettest på hovedpersonens psyke kommer vi i en sekvens som også involverer – av alt i hele verden – NRK-barnefiguren Fantorangen. No time to Die gir Daniel Craig mye å spille på, heldigvis fungerer han fremdeles utmerket bak rattet, i baren og med håndvåpen.

Den beste Bond-filmen siden Goldeneye, viser at serien fremdeles har relevans

—  Einar Aarvig

Trump?

Svakhetene er de samme som i de øvrige Bond-filmene fra de siste seksti årene, de beste inkludert. Det blir tungrodd mot slutten, og skurkens plan er krøkkete utført. Også her er han vansiret, også her forteller han helten hver minste detalj av sin onde plan, før han plasserer ham i en dødsfelle som ikke fungerer.

Men dette er en del av kontrakten mellom filmene og publikum, og Fukunaga forvalter konvensjonene på intelligent og – nettopp virtuost – vis. Spenningen er spennende, oppbygningen er stort sett stram, og det psykologiske virker ikke påklistret. Jammen er det gjort plass til litt godt humør og en svart, kvinnelig 007-agent også. Og er en av skurkene – en glætt og smilende amerikaner – et spark til Donald Trump, som var president under filmens tilblivelse?

.

Felles plattform

Med få og viktige unntak som ikke skal avsløres her, utfordrer No Time to Die på ingen måte ideen om hva en Bond-film skal være, og kanskje vi skal være takknemlige for nettopp det? I en tid med et uoversiktlig mediemangfold, der stadig færre ser på det samme, er en ny Bond-film en av få felles plattformer, blant et stadig krympende utvalg utgangspunkt for en felles samtale.

Det ville ikke være ufortjent hvis publikum fremdeles ønsker å delta i det ritualet å se No time to Die utgjør. Med gjenåpnede kinoer og betydelig mer optimisme enn da filmen ble til, er det en seremoni som kommer med en brennende eksplosiv anbefaling. Den beste Bond-filmen siden GoldenEye, viser at serien fremdeles har relevans, og det skal bli svært interessant å se hvordan rettighetshaverne røkter sitt verdifulle varemerke i fremtiden.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur