Sandra Kolstad skriver strålende om kjærlighet som bryter ned

De fleste som har opplevd kjærlighet vet at den kan sluke deg og utarme deg, men også at den kan være det vakreste som finnes – og redde deg. I noen relasjoner sammenfaller disse to polene. De er de vanskeligste. Dette må også være blant de mest vriene temaene å beskrive litterært.

Men Sandra Kolstad klarer det i sin debutroman – som er et lite vidunder av en bok.

---

Bok: Roman

Sandra Kolstad

To ord for ødeleggelse

265 sider

Aschehoug forlag 2021

---

[ Treffende om kunstnerklisjé og kvinneforakt ]

Ødeleggende asymmetrier

Når Frida møter Ninja – eller Nina, som hun egentlig heter – er det så og si kjærlighet ved første treff. Etter kort tid flytter de sammen og utvikler alle disse kjærlighetsritualene og språkformene som binder oss sammen i relasjonene våre. Men like raskt merker man som leser at det er en graverende asymmetri mellom de to. Frida er mer avhengig av Ninja, enn omvendt. I starten er det bare småting som synes, men etter hvert manifesterer avhengigheten seg som noe substansielt, noe som ikke går bort, men først i noe annet enn relasjonen dem imellom: nemlig i Fridas forhold til alkohol og til moren sin. Avhengighet fremstår ikke som noe trist og endimensjonalt, snarere som noe både vakkert, gåtefullt og lumskt.

I korte hugg brekkes relasjonen opp i scener og poetiske bilder som får ujevnhetene til å tre frem.

—  Kjetil Røed

Om Fridas mor skriver Kolstad (og dette er fra da Frida er liten): «Jeg lukker øynene, trenger ikke å se. Mamma beskriver det som er rundt oss, så det trer frem inni meg. Se den skyen som ligner en bonsai, hvisker mamma, se den blåfargen som minner om de mørkeste fjærene på en due. I meg er det mamma som ser. Mamma ser i meg»

Masker og kropper

«I meg er det mamma som ser». Så vakkert og originalt formulert, fordi Kolstad utvikler avhengigheten som en alternativ optikk i Frida selv, noe fremmed som gir henne syn, men som også eier henne.

[ Anmeldelse: Hunter Biden skriver sant om avhengighet og depresjon ]

Forholdet mellom identitet og avhengighet er en rød tråd i boka. Det samme gjelder måten asymmetrien mellom Frida og Ninja uttrykkes i kroppslige forandringer, gjennom ansikt som sprekker opp eller forskyves. Helt i begynnelsen blir Frida var den kjøligheten hos partneren som senere skal tære sånn på henne: «Hun har et annet ansikt, jeg har skimtet det før. Når øynene hennes mørkner, munnen strammer seg og trekkene renner av henne. Som om hun vanligvis holder ansiktet i en maske, og jeg aldri har sett hvordan hun egentlig ser ut.»

Kolstads romandebut er et lite vidunder av en bok.

—  Kjetil Kolstad

Senere i boka forandrer Fridas hud og kropp seg etter hvert som forholdet blir dårligere. Et arr på kinnet klør, før hun utvikler eksem som gjør hele kroppen til en slags materialisering av det vonde i kjærligheten.

Krystallklare bilder

Det ligger en modenhet i denne lille fortellingen som ikke blir baktung eller for flink, som debutarbeider kan være, men som lyser og er lett. Samtidig er det også en enorm intensitet i språket som samler sammen de emosjonelle trådene i krystallklare bilder: disse bildene er ikke direkte forklaringer eller metaforer på det de forbindes med, men snarere peilepunkter i kjærlighetslandskapet. I begynnelsen av boka kjøper eksempelvis Frida en fugl i porselen. Den blir et slags emblem for den foranderlige forbindelsen mellom de to: et vitne som bidrar til å gi form til relasjonen.

[ Bonden som ikke maktet å se til dyra ]

Kolstad imponerer når hun analyserer og gjennomlyser det som skjer i langsom og ettertenksom prosa. I korte hugg brekkes relasjonen opp i scener og poetiske bilder som får ujevnhetene til å tre frem.

To ord for ødeleggelse er rett og slett noe av det vakreste jeg har lest på lang, lang tid om hvor vond og deilig kjærligheten kan være. Jeg gleder meg allerede til Kolstads neste bok.