Mikser messeledd og modernistisk poesi

Bassist Mats Eilertsen gav i fjor ut den aldeles fantastiske plata And Then Comes The Night på ECM med ­trioen sin, som foruten Eilertsen selv består av pianisten Harmen Fraanje og tromme­slageren Thomas Strønen. Den bød på store flater av fred og et fosforiserende spill i europeisk pianotriotradisjon. Eilertsen har også deltatt på et stort antall eksepsjonelle utgivelser i den norske jazzen de siste årene, for eksempel med Tord Gustavsen og Helge Lien Trio, og rakk også å utgi den meget fine soloplata Reveries And Revelation i fjor.

Til Trondheim Jazzfestival i 2016 komponerte Eilertsen bestillings­verket Memorabilia. Verket har siden også stått på plakaten til for eksempel Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival. Nå foreligger det på plate. Verket er et samarbeid med vokaltrioen Trio Mediaeval, som nå består av Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Jorunn Lovise Husan. Trioen er en lysende musikalsk kraft på egne premisser, og har opplevd stor suksess både i Norge og internasjonalt, og tar, i alle fall i røttene, utgangspunkt i middelalderens­ sangtradisjoner. ­Albumet Rímur (ECM) fra 2017, gjort i samarbeid med trompetist Arve Henriksen, inneholder for eksempel flotte tolkninger av religiøse og sekulære folketoner.

Minnenes messe

Memorabilia er skrevet som en «minnenes messe», og består dels av sanger basert på ­kirkelige messeledd (Veni, Kyrie, Sanctus, Agnus Dei, Gloria), dels på dikt av modernisten Tor Ulven og dels på instrumentalspor. Ifølge egenbeskrivelsen er målet et sakralt, lyrisk uttrykk, og mottoet hentes i noen av Ulvens mest kjente linjer: «Minutter, kanskje timer / av din egen eksistens / som du har glemt / men som jeg / husker. Du lever / et hemmelig liv / i en annens minne.»

Og helt riktig, å trykke på play-knappen til «Veni», det første av de 17 sporene her, er som å åpne dørene­ til et halvmørkt kirkerom med flakkende,­ levende lys synlige­ der inne. Det låter som det er ­beskrevet: ­sakralt. I det hele tatt byr messe­passasjene på noen av de fineste øye­blikkene på plata, enkelte­ av dem til og med styrtvakre, når Eilertsen-­trioen møter vokalgruppa i sitt naturlige polyfonisang-element.

Improvisasjon og melodi

Tor Ulven­ er en av nyere tids mest markante norske lyrikere, med et forfatterskap preget av dødsbevissthet, pessimisme og spørsmål om ­eksi­stens. At Ulven i det eneste ­intervjuet han gav åpnet med å si at han ikke gjorde intervjuer fordi han da måtte improvisere, sier mye om hans ­poetikk, presisjonsnivå og språksyn. Jazzens improvisasjon i møte med dette kan jo gi et interessant utgangspunkt. Men samtidig stopper det litt på at enkelte av instrumentalpartiene, men også de mer ordinære «sangene», ikke alltid har samme konsentrasjon eller melodiske styrke som for eksempel ECM-albumet i fjor hadde. Det skal sies at det også finnes strålende eksempler på det motsatte, som for eksempel «Snøfnuggene», der flott bassåpning går over i en flott sang, og der både Ulven'sk observasjon og eksistensiell uro formidles av vokal i solo og trio i dialog med bandet. Dette å bringe to konstellasjoner sammen, som hver for seg er ­eksepsjonelt fine, bidrar altså ofte til akkurat det man kunne håpe på, men av og til også ikke, rett og slett på grunn av en viss ujevnhet i materialet.

Det gir god mening at nettopp Ulvens tekster danner basis for et verk om minner, ettersom spørsmål om hva som består og hva som forsvinner etter oss går igjen i diktene. Ulven skriver et sted: «Du hadde blå / øyne. I mitt indre / er de brune / mørke», og det viser vel også at han mer enn noen er klar over at man har lite kontroll over hva slags bilde en ny betrakter leser ut av alle ­tegnene, alle restene man etterlater seg i den korte tiden på jorda. Selve sammenstillingen av elementer på Memorabilia reiser likevel noen problemstillinger som det ikke er helt lett å svare på ved første gjennomlytting. Hvordan er for eksempel sammenhengen mellom de åndelige tekstene og diktene tenkt?

Det sakrale

På Dansens Hus i Oslo kunne man i november oppleve at John Coltranes lovprisningsmesterverk A Love Supreme ble fortolket helt uten en religiøs forståelseshorisont. Er Memorabilia tenkt som en slags motsatt bevegelse, ved at ateisten Tor Ulvens tekster plasseres i en religiøs kontekst? Hans diktning er høyst materielt orientert og tingene brytes gjerne ned: Her er potteskår, benrester, søppel. Det ville vært uproblematisk å bruke slikt i det religiøse språket selvsagt, men når man så vet at Ulvens utgangspunkt for metaforene var sterkt anti-metafysisk?

Eller skal messeleddene kanskje høres på som en ramme for alle tegnene og minnene, en ­meningsfull en, men tømt for trosinnholdet, en areligiøs tingenes magi, overlevert som metafor, en kunstnerisk form på minnepinne? Slik at ­«sakral» her er ment nesten som et minne, det også, et ­adjektivisk ekko fra noe noen en gang trodde på?

Den mest meningsfulle tolkningen ligger etter noen lyttinger for min del ikke i noen av disse to alternativene. I det nevnte intervjuet snakket ­Ulven om at menneskehetens eksistens som helhet strekker seg over enormt kort tid. Men om man kan være enig i at de religiøse messetekstene relativt er mer tidløse eller i alle fall bærer på noen lange perspektiver menneskelig sett, oppfatter jeg det også som om Eilertsen snur litt på det. Noe oppstår ved at disse får stå ukommenterte ved siden av moderne tekster med stor bevissthet om det flyktige og forgjengelige. Det åpner for refleksjon om hva tid og minner er og om hvorvidt man ­anser at noe kan holdes fast eller ikke, for eksempel forbi døden. Det gir dermed også mening til at dette betegnes som en «minnenes messe».

Ole Johannes 
Åleskjær

LES OGSÅ:

• Trygve Bjerkrheim formidler det sanselige og livsnære

• Vårt Lands salmedugnad

• Rapperen Musti – et navn for framtida

---

Fakta:

---