Anmeldelser

Gjennom Coltranes musikk lyser innsikten om at det åndelige gjør virkeligheten virkelig

Coltranes mesterverk A Love Supreme er igjen aktualisert på Dansens Hus i Oslo.

Det føles på en måte unødvendig å påpeke at en av den moderne jazzens største fortjenester er den framskutte posisjonen improvisasjon er blitt gitt i musikken, om det ikke var for at det også hører noe mer til dette: Det finnes sikkert like mange måter å forklare det på som det finnes utøvere, men svært mange musikere i jazzhistorien har knyttet det som foregår i improvisasjonen til noe åndelig. Det betyr naturligvis ikke at det må være noe mindre åndelig ved detaljplanlegging av partitur på et skrivebord. Men når musikken i all sin kraft flyter direkte og i øyeblikket, hvordan skal man ellers forklare det, om ikke som noe spirituelt?

John Coltrane, saksofonist. Jazz.
Dato ukjent.
Foto: NTB-foto

Få har uttalt dette tydeligere og med større tyngde enn saksofonisten John Coltrane på albumet A Love Supreme. Det ble spilt inn med hans legendariske kvartett bestående av McCoy Tyner på piano, Elvin Jones på trommer og Jimmy Garrison på bass i det like legendariske Van Gelder-studioet i New Jersey den 9. desember 1964, og ble utgitt i 1965. Plata er da også tett knyttet til begrepet «spiritual jazz». Det finnes hyllemeter skrevet om den, og den er med på stort sett alle kåringer av tidenes viktigste album. Modal jazz, frijazz, hard bop, coltrane'ske «sheets of sound», de akkompagnerende beskrivelsene er mange, men først og fremst er dette en brennende tornebusk av en plate, et av musikkhistoriens mest inspirerte verk.

Improvisasjon

Den belgiske koreografen Anne Teresa de Keersmaeker har lenge vist interesse for jazzens improvisasjonselement overført til dans, og laget først en forestilling basert på Miles Davis' Bitches Brew. Deretter fikk hun med seg den spanske danseren og koreografen Salva Sanchis i en oppsetning av A Love Supreme. Arbeidet strekker seg tilbake til 2005. Stykket som ble vist på Dansens Hus i Oslo i forrige uke bygger på en runde som startet i 2017 med fire mannlige dansere under De Keersmaekers eget kompaninavn Rosas.

A Love Supreme er en suite bestående av fire deler, og både i musikken og dansen bygger hver av dem, med unntak av den siste, på noen få, faste og enkle grunnstrukturer med improvisasjon over. I Rosas' utførelse får man også et lengre musikkløst strekk med dans før det mektige saksofonløftet og den kjente melodien i første del, «Acknowledgement», starter. Etter hvert ser vi danseren som vi senere skjønner spiller Coltranes saksofonstemme alene på gulvet, stående, gående, ventende. Det er naturlig å assosiere til Coltranes eget liv og den endringen som finner sted i ham i perioden som leder opp til A Love Supreme. Han kvitter seg med heroinavhengigheten fra 50-tallet, trekker seg vekk og kommer tilbake, fornyet, med nye svar. Han vil bruke musikken i Guds tjeneste, til oppmuntring og glede for andre. I hans egne liner notes og diktet som følger plata finner man andakt nok ut året og uforlignelige lovprisningslinjer: «All praise be to God to whom all praise is due».

Nøkternhet

Scenerommet er helt uten utsmykning, danserne er kledt i svarte klær, lyset er ufiltrert, Det gir en sober og nøktern bakgrunn for musikken og bevegelsene. De fire danserne representerer de fire instrumentene i bandet, og danser en duett med instrumentet sitt gjennom «Acknowledgement» og påfølgende «Resolution» og «Pursuance». Av de fire imponerer ingen mer enn «saksofonstemmen» Thomas Vantuycom. Han oversetter den konsentrerte kraften og gleden i saksofonspillet med Coltranes egne kvaliteter: til tider hektisk, insiterende og et ras av energi, men også ydmyk, aldri selvbevisst og skrytete i bevegelsene.

Den eneste delen som ikke er improvisert, er avsluttende «Psalm». Hos Coltrane er dette en forhåndskreven bønn der han «spiller» ordene. I koreografien er det løst med at forbokstavene i bønnen hver er omgjort til en bevegelse. Dette er også punktet i forestillingen hvor danserne berører hverandre. De finner sammen, holder i hverandre, løfter hverandre opp, faller, men støtter hverandre. På denne måten blir bønnen ikke til en individuell øvelse eller et fromhetsritual, men i stedet et felles humant prosjekt. Uten medmenneskene, ingen elevasjon.

John Coltranes mesterverk  er igjen aktualisert på Dansens Hus i Oslo.
Foto: Fra platecoveret til «A Love Supreme».

Takk

Gjennom Coltranes musikk lyser innsikten om at det er det åndelige som gjør virkeligheten virkelig, og at denne åndeligheten er konkret til stede i våre liv. Hos ham er ikke det spirituelle noe fluff som liksom skal få oss til å fryse litt på ryggen, i en ellers materialistisk verden. Ifølge de to koreografene ligger det ikke noe religiøst bak improvisasjonen og dansen til Rosas. I stedet strekker danserne seg mot himmelen med et uttalt mål om å overvinne tyngdekraften.

Så kan man selvsagt spørre seg om man egentlig kan hylle Coltrane og samtidig ta bort hans viktigste komponent, nemlig det åndelige. Men svaret gir seg av seg selv. Både troende og ikke troende kan forenes i så vel det allmennmenneskelige i «Psalm»-avslutningen som i å digge musikken. Det taler nettopp til forestillingens fordel at det ikke hauses opp en stemning som ikke kan forsvares i musikken. Om man taper noe på en ikke-religiøs lytting/publikumsopplevelse? Det må vel i så fall være at man står med en lovprisning, men uten noen å takke, som forfatter Suzanne Brøgger har vært inne på i en tekst trykket her i avisa nylig.

LES MER: Olav Egil Aune anmelder operaen Hans og Grete med hjelp av den «egentlige» kritiker: Anna (12)

LES MER: Cohen skriver siste kapittel i nådeboka. Plata «Thanks for the Dance» er ute, tre år etter hans død.

---

Forestilling: Dans

  • Rosas: A Love Supreme
  • Koreografi: Anne Teresa de Keersmaeker, Salva Sanchis
  • Dansens Hus, Oslo
  • Basert på John Coltranes album «A Love Supreme»

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser