Wilhelm Reich ville menneskehetens energikrise til livs

«Multiorgasmer: – Mange tåler det ikke», «Sykepleier Stina Marias ville sexliv», «Tidlig utløsning: fem legemidler».

Tre tilfeldige titler på forsiden av en norsk tabloid en ettermiddag denne uken.

Hva ville Wilhelm Reich sagt?

Muligens ville den østerrikske psykoanalytikeren, den seksuelle revolusjonens «far», rullet rundt i graven.

Ikke uten Reich

Det er Håvard Friis Nilsen som foreslår tankeleken. Han er aktuell med Du må ikke sove, en liten murstein om Reich og den tidlige norske psykoanalysen.

– Det er noe med dagens forhold til seksualitet, som går så på tvers av det Reich anbefalte. Reich var opptatt av å ha et naturlig forhold til kropp og nakenhet. For ham var målet snarere å miste seg selv – å gi seg hen til en annen. Kulturen i dag virker derimot preget av en slags frykt for det naturlige. Det er individets nytelse som står i sentrum, sier Friis Nilsen.

Som boktittelen tyder på, er forfatteren Arnulf Øverland med i fortellingen. I årene 1934 til 1939 oppholdt Reich seg i Oslo. På denne tiden fikk han blant annet Øverland på analysebenken, og utviklet også noen av ideene han er blitt mest kjent for i ettertiden.

Dette er første gang historien om det norske miljøet samles mellom to permer. Forfatteren ville opprinnelig fortelle historien om norsk psykologi, men oppdaget raskt at det var vanskelig å gjøre det uten Reich. Skjønt, Friis Nilsen innrømmer at han hadde noen fordommer:

– Den etablerte historien om Reich er så karikert. Det virker bare sprøtt – og dumt, røper forfatteren.

---

Du må ikke sove

• Biografi om psykoanalytikeren Wilhelm Reich og hans innflytelse på norsk åndsliv.
• Reich ble født i Galicja, vest i dagens Ukraina i 1897 og døde i 1957 i Lewisburg, Pennsylvania.
• Han hørte til generasjonen etter Sigmund Freud, og ble på 60- og 70-tallet gjort til ikon for fri seksualitet.
• Forfatteren Håvard Friis Nilsen er historiker, og jobber som professor i samfunnsfag ved Høgskolen i Østfold. Boken gis ut på Aschehoug forlag.

---

Orgastisk potens

Wilhelm Reich ble født i yttergrensene av det habsburgske riket, i Galicja, i 1897. Han kom til Wien som offiser på slutten av 1. verdenskrig, begynte medisinstudiet, og trådte inn i den psykoanalytiske bevegelsen, som en av Sigmund Freuds høyest skattede elever.

Han hørte til en ny generasjon psykoanalytikere som så koblingen mellom egen profesjon og marxisme, og mente autoritære styresett med letthet kunne manipulere en befolkning som var seksuelt frustrert.

På 20-tallet la Reich fram sin teori om såkalt «orgastisk potens», som betegnet evnen til å hengi seg til andre. Her hevdet Reich at orgasme evnet å løse opp i kroppslige og psykologiske «knuter», konflikter og stress, slik at mennesket oppnådde avspenning, velvære og ro. Unntaket var nevrotikerne, som i ulik grad manglet en slik evne. De satt tilbake i skuffelse, med forakt for seg selv og den andre – og med en frustrerende manko på ro, som munnet ut i ønsker om mer sex.

Dette ble et startpunkt for en idé som ettertiden har husket ham for, tesen om at seksuell energi besjeler universet, en «orgonenergi».

Ordet fant han på da han bodde i Oslo.

Kropps-panseret

Persongalleriet i Du må ikke sove omfatter forfatterne Sigurd Hoel og Arnulf Øverland, barnepsykiater og Hoels partner gjennom flere år, Nic Waal, landets første psykologiprofessor, Harald Schjelderup, og hans bror Kristian, teolog og senere biskop. Vi møter også finansmann og kunstsamler Rolf Stenersen, psykologene Ola Raknes og Terje Braatøy, ektefeller og elskere.

Samt kommunistleder Lev Trotskij, som oppholdt seg i Norge i 18 måneder fra juni 1935, og som Friis Nilsen viser at hadde kontakt med Reich og miljøet rundt ham.

Friis Nilsen har gravd i personlige brev og pasientjournaler, og slik fått unik innsikt i den norske kretsen som tok imot i Reich i 1934, da han var blitt ekskludert fra den tyske grenen av den psykoanalytiske foreningen.

Mange av dem la seg også på Reichs divan med mål om stikke hull på «kroppspanseret». Ved å trenge ned i minnene, og få bukt med «blokkeringene», skulle de igjen bli frie mennesker, var håpet.

Ved første øyekast var dette «vestkantfolk» med lette nevroser – i neste øyekast mennesker med dype, smertefulle historier, som Friis Nilsen sier han har fått stor respekt for underveis:

– Men jeg har ikke til hensikt å være en advokat for en tradisjon. Jeg ville fortelle historien til en gruppe, og vise hvordan et slikt tankekollektiv ble etablert.

Hud og psyke

Reich kom til Norge etter å ha levd i eksil i Sverige og Danmark. Han ble invitert av Harald Schjelderup som ville iverksette et revolusjonerende prosjekt: fysiologiske undersøkelser av seksualiteten og de erogene sonene.

Dette ønsket, om å finne støtte for psykoanalytiske perspektiver gjennom eksperimentell forskning, delte Reich.

---

Psykoanalyse

• Psykoanalyse er både en teori om menneskets følelse- og tankeliv, en behandlingsmetode, og en internasjonal bevegelse grunnlagt av Sigmund Freud i 1910.
• En av psykoanalysens viktigste antagelser er at mennesker i stor grad påvirkes av ubevisste psykiske prosesser som vi ikke overskuer.

---

Forskerne begynte med målinger av den elektriske spenningen på hudoverflaten til forsøkspersoner under kiling og masturbering. Reich ville også undersøke om schizofrene pasienter hadde lavere «spenningspotensial» enn friske personer, og innledet samarbeid med Dikemark psykiatriske sykehus.

I boken kommenterer Friis Nilsen at det kanskje var Reichs egen hudsykdom – under 1. verdenskrig ble han rammet av kraftige psoriasisutbrudd mens han tjente ved den italienske fronten – som fikk ham til å fatte interesse for sammenhengen mellom hud og psyke.

Motstand

I ettertid har andre studier påvist at schizofrene har lavere såkalt «elektro-dermatologisk responsivitet» enn friske forsøkspersoner. Men Reichs norske forskning var resultatfattig, og bidro til at kritikken vokste. Parallelt pågikk en diskusjon om selve psykoanalysens rolle i norsk offentlighet.

Friis Nilsen, som er politisk historiker, avdekker hvordan kritikken svinger i takt med politiske forhold. Den ser ut til å preges av spagaten som venstresiden sto i på 1930-tallet, idet Trotskij – utropt til Sovjets fiende – vandret rundt på norsk jord.

Forfatteren bemerker samtidig hvor politisk bevisst det psykoanalytiske miljøet i Norge var. I okkupasjonsårene ble Nic Waal, Schjelderup, Øverland og flere av de andre involvert i motstandsarbeid med påfølgende fengsling. Øverland ble sendt i konsentrasjonsleir, som han beskrev allerede i diktet Du må ikke sove.

[ Teaterprotesten som endret blasfemiloven og skapte KrF ]

Maskerade?

Diktet er forstått som en advarsel mot nazisme og fascisme, og ble først publisert i 1936 i både Samtiden og i Reichs eget Zeitschrift für Politische Psychologie und Sexualökonomie.

Det ble skrevet etter at Øverland hadde gått til analyse hos Reich, og arbeidet intenst arbeid med egen angst. Øverland kalte diktet for et resultat av «energitilførsel fra det ubevisste».

Forfatterkollega Nordahl Grieg anklaget på sin side psykoanalysen for å være en «pseudo-radikal maskerade», og spådde at tilhengerne en dag ville våkne opp og finne sine genitaler revet vekk av fascistenes bomber.

Til dette svarte Øverland at psykoanalysen på ingen måte handlet om å henfalle til en halvbevisst tilstand der man ikke tok stilling til hva som er rett og galt. Dens mål var å styrke «det våkne jeg-et».

Rehabilitering

Først i nyere tid er Reichs tidlige politiske tekster blitt gjenoppdaget. Friis Nilsen mener det handler om at historikerne som har interessert seg for psykologien har sett etter andre ting enn en politisk dimensjon.

– Synes vi Reich er like gal i dag som før?

– Nei. Det har skjedd en merkbar endring. Reich har fått en klar rehabilitering når det gjelder de tidlige psykoanalytiske tekstene. Han regnes som en betydelig skikkelse i miljøet rundt Freud. Og det er uomtvistelig at han nærmest grunnla den kroppsorienterte psykoterapien, som med sine forgreininger kan sies å ha blitt mer utbredt enn psykoanalysen. Og dette begynte jo faktisk i Oslo, påpeker Friis Nilsen, og nevner at Reich i større grad enn Freud var opptatt av det ytre ved pasientene.

Reich har fått en klar rehabilitering når det gjelder de tidlige psykoanalytiske tekstene.

—  Håvard Friis Nilsen

Reich mente analysen ikke bare kunne ta utgangspunkt i pasientens utsagn, men også kroppsholdning, pust og blikk. Han mente et menneske med god helse hadde et kroppsspråk som var vendt utover – mot verden.

Her kommer huden og orgonenergien inn. Motsetningen mellom å være utadvendt eller innadvendt, som både Freud og Jung hadde snakket om, måtte være knyttet til energitilstanden i kroppen, hevdet Reich. Hos schizofrene personer, som var vendt «inn-i-seg-selv», var energien vendt innover. Følgelig antok han at spenningsnivået i huden var lavere.

– Sekterisme

«En slags kvasi-medisinsk avslapningsteknikk, som bare fører til at pasienten blir seksuelt oppirret.»

I 1937 var dette psykologen Ingjald Nissens oppsummering av det psykoanalytiske miljøet i Norge, som han mente under Reichs innflytelse hadde henfalt til «sekterisme».

Schjelderup og de andre gikk i forsvar, men det ble vanskeligere å støtte Reich da han året etterpå hevdet å ha oppdaget såkalte bioner, en type uorganisk stoff som han så som nøkkel til å løse kreftgåten.

[ De har vært gift i 40 år - men kvier seg for å si "jeg elsker deg" ]

Mens professorene diskuterte vitenskapeligheten i dette – eller mangel på sådan – fråtset politiske motstandere i epiteter. NS-bladet Fritt folk omtalte Reich som «en jødisk pornograf av slibrigste sort».

Reichs Norgesopphold endte i 1939, da han med Nansenpass i hånden, reiste til USA i likhet med mange andre fra den psykoanalytiske bevegelsen.

UFO-er og Kristus

I USA fortsatte eksperimentene. Reich samlet en krets rundt seg og bygget opp eiendommen ved navn Orgonon, et hjem og laboratorium. Her lot han pasientene sitte såkalte «orgonskap», bokser av tre og stålull, som skulle hjelpe dem å samle en høyere konsentrasjon av energi. Deretter fant han opp «cloudbusters», som skjøt orgoneenergi opp i luften. Det skulle påvirke været og holde UFO-er på avstand.

Offentligheten dømte Reich som en sjarlatan, og i 1957 døde han av slag i fengselet. Da hadde domstolene gjort både orgonlitteratur og orgonbehandling forbudt.

– Det var en personlig tragedie, der han brøt sammen, litt slik Agnar Mykle brøt sammen etter rettssaken om Sangen om den røde rubin, bemerker Friis Nilsen, som i boken mener Mykle og Reich oppviser et «underlig og uhyggelig skjebnefellesskap, og etter hvert lignende personlighetstrekk».

[ Mykles dramatiske fortid ]

De forsøkte å bevege samfunnets seksualmoral, men ble uthengt som slibrige. De nøt oppmerksomhet, men da de mistet sin ærerike posisjon, rammet det dem hardt. Mot slutten av sitt liv, i 1953, skrev Reich The Murder of Christ, som kretset om spørsmålet om hvorfor menneskeheten alltid ser ut til å forfølge personer som virker særlig levende og frie.

Hvorfor måtte Kristus dø? Fordi vi er så forkrøplede at vi ikke tåler kjærligheten som han vekker i oss, mente Reich, og skrev: «Den som har levd for lenge i en mørk kjeller, hater solen».

– Ikke «satisfaction»

Men populærkulturen ga Reichs ideer et etterliv: Jazzmusikere som Gil Evans og Miles Davies skapte låten «orogone», beatpoet William Burroughs fikk bygget flere orgonskap, Alfred Hitchcock lot en av hovedpersonene i Strangers on a Train uttale at «han er opptatt av livsenergien og har funnet en måte konsentrere og lagre den på.» Mange år senere, i 1985, skapte Kate Bush Cloudbusting.

Det var med 1968 at Reichs tekster ble gjenoppdaget i bredere lag, ikke minst Die Sexualität im Kulturkampf fra 1935, som siden ble døpt om til tittelen The Sexual Revolution. Pamfletten nevnes ikke i den nye biografien.

Når vi hengir oss til Gud, knytter vi oss til Gud. Og det kan være Gud er der, og det kan være han ikke er der.

—  Håvard Friis Nilsen, forfatter og historiker

Friis Nilsen forteller at han under arbeidet fikk en prat med Wilhelms sønn, Peter Reich:

– Han fortalte at noe av det verste han vet, er når folk tror at farens tenkning handler om Rolling Stones og «Satisfaction» – at det handler om hvordan jeg kan få tilfredsstillelse. Det handlet snarere om evnen til å knytte an til den andre, å etablere gode, varme og varige relasjoner, sier han, og ser her en kobling til religiøsitet.

– Freud sier at når vi binder oss til noen, så er det faktisk vi som binder oss til noen. Og når vi forelsker oss i noen, så er det vi som forelsker oss i noen. Og det kan være at kjærligheten er gjengjeldt, men det er slett ikke sikkert. Dette er også det religiøse mysteriet: Når vi hengir oss til Gud, knytter vi oss til Gud. Og det kan være Gud er der, og det kan være han ikke er der. Men det er disse prosessene det handler om. Og de er virksomme i våre liv – hver eneste dag, konstaterer Friis Nilsen.

[ Søker guddommelig innsikt i omstridt plante ]

Prestebarn

Mange i den norske kretsen rundt Reich hadde kristen bakgrunn. De var prestebarn, eller hadde vokst opp i aktive lavkirkelige miljøer.

Ola Raknes, som tok doktorgrad på kristne som opplevde å bli «født på ny», sa i 1950 at mange av spørsmålene fra doktorgraden, fant sine svar i Reichs orgonteori. «Blant annet har jeg funnet ut at den religiøse følelsen av samhørighet med universet omkring en henger nøye sammen med at det eksisterer en virkelig samhørighet mellom energien i en og energien omkring en», uttalte Raknes.

Brødrene Schjelderup skrev på sin side bok om hvordan alle verdens religioner kan sees som uttrykk for relasjoner: De brukte psykoanalysen som fortolkningsskjema, og mente at religioner enten var fars-, mors-, eller jeg-orienterte.

Nye evangelister

På 1980-tallet fikk Reich renessanse i nyåndelige miljøer. Med kjennskap til yoga og østlig religiøsitet, fattet de interesse for Reichs poeng om at orgonenergi tilsvarte det kineserne kaller qi og inderne kaller prana.

Reich selv tviholdt på at hans egen tilnærming var «strengt vitenskapelig».

– Han ville ikke at det skulle være noe mystisk, men var opptatt av å si at det dypest sett handlet om kjærligheten, sier Friis Nilsen, og peker på at Reich så psykologenes oppgave i lys av «kjærlighetens evangelium»:

– Reichs definisjon på psykisk uhelse er nettopp dette: Svekket eller skadet evne til å gi eller motta kjærlighet.