«Litt kleint å si jeg elsker deg»

Hun var 19. Han var 23. Det var et tilfeldig treff. Nesten femti år senere er det fortsatt de to.

Men når ekteparet blir spurt om når de for første gang brukte ordene «jeg elsker deg», blir det litt stille:

Anne: – Hmm. Jeg sier vel heller at jeg er veldig glad i deg. Det er mer vårt kjærlighetsspråk. Har du egentlig sagt at du elsker meg?

Per Arne: – Ja, jeg har vel det. Men jeg er ikke helt sikker.

Anne: – Ikke jeg heller. Det ville føles kleint. Men vi sier det jo ofte til våre barn.

Per Arne: – Jeg har aldri savnet at Anne sier det med ord. Hun sier det på så mange andre måter. Vi er nok ikke så blomstrende med ord.

Anne forteller at Per Arne kommer hver morgen med kaffe på senga. Ektemannen forteller at hun alltid tenner lys i lykta når han kommer hjem om kvelden.

[ Han forlot landsbyen i Nepal for å bygge fotball-VM i Qatar. Fire år senere kom han hjem i en kiste ]

Det som brister

Paret som nøler med å bruke de tre ordene de fleste av oss forbinder med den store kjærligheten, spør i undertittelen på sin egen bok: Kan vi lære å elske?

Og det mener de at vi kan. De er mer opptatt av hva vi gjør, enn hva vi sier. Og de mener at vilje og innsats er like viktig for å dyrke kjærligheten som følelser og tiltrekning.

– Det må være en balanse mellom forelskelse og forpliktelse, fastslår Per Arne.

Paret er ærlige på at de har kranglet, oversett hverandre og vært vrange. Samtidig har det som holder dem sammen vært mye sterkere.

– Heldigvis var det ingen av oss som forventet at det alltid skulle være lett, erkjenner Anne.

Hun trekker fram en opplevelse hun hadde i USA, der hun stoppet foran en uteligger som hadde følgende lapp foran seg på gata:

«One bad decision and it could have been you».

– Jeg har sett dette så mange ganger selv i jobben min på Modum Bad. Hvor tynn hinnen er mellom det som går bra og det som brister.

---

Anne (68) og Per Arne Dahl (72)

• Familie: Fem barn og femten barnebarn
• Bosted: Vikersund
• Yrke: Anne er teolog og familieterapeut ved Modum Bad. Per Arne er prestevikar i sjømannskirken i København og tidligere biskop
• Aktuelle med: Boken Den store kjærligheten – kan vi lære å elske? (Gyldendal)

---

Labbe en tur?

Vårt Land møter det profilerte ekteparet i deres særegne og vakre hjem i Vikersund, ikke langt fra Modum Bad, der de begge har jobbet gjennom et langt liv.

Husene i laftet stil har de bygget selv. Det har krevd mye pågangsmot og hardt arbeid. Det speiler den innstillingen de har hatt også når de har bygget sin egen relasjon.

Men det første møtet skyldtes ren flaks. Anne forteller:

– Jeg var på korturné med Youngspiration fra Drammen indremisjon. Lederen av koret hadde invitert en kompis til å være med å holde andakter. Jeg ble veldig fascinert og berørt av det han sa. Og etter noen dager kom han bort til meg og spurte: Skal vi labbe en tur, eller? Og det gjorde vi. Den gåturen har nå vart i 49 år.

Per Arnes versjon av samme historie er slik:

– Han som spurte meg om å holde bibeltimer sa at «det ække no honorar, men det kan jo hende du møter en kjekk jente». Og det gjorde jeg. Anne og jeg ble fortrolige veldig fort. Vi var bånn ærlige. Ble kjærester etter tre dager. Da kyssa vi og snakket om hvordan vi så for oss vårt framtidige hjem.

Begge ler. Og latteren fortsetter når de forteller om den berømte predikanten Einar Lundby, som haiket med dem i bilen på vei hjem. Fra baksetet spurte han:

– Er dere blitt kjærester dere da?

– Ja, svarte de.

– Da går dere et vanskelig år i møte, sa han.

Før han fortsatte: – Jeg vil gi dere et ord på veien: Det er en dyp sammenheng mellom ærlighet og kjærlighet.

[ Fjerner «fortapelsen» fra Bibelen ]

Kunne gått galt

I ettertid har Anne og Per Arne innsett hvilken viktig sammenheng Lundby pekte på, og hvor vanskelig den kan være. Halvparten av alle norske ektepar går fra hverandre. Nesten en million nordmenn er skilsmissebarn.

– Når var dere to nærmest en avgjørelse om å gå fra hverandre?

Anne: – Jeg tror ikke vi har vært i nærheten av det. Men jeg ønsker heller ikke at vi skal bli framstilt som det vellykkede paret. Det var et lykketreff at vi traff hverandre og at vi hadde med oss noen gode verdier. Per Arne kom inn i livet mitt med med en uvant evne til å gi oppmerksomhet og godhet. Det var nesten mistenkelig i starten, kunne det virkelig gå an å være sånn?

Per Arne: – Som sykehusprest har jeg møtt mange nok par til å vite at ingen ektepar har en reise som bare er god. Jeg tror vårt forhold var mest på sparebluss da Anne var hjemme med fire små barn, i tillegg til at hun studerte teologi. Samtidig var jeg mye på reise.

Anne: – Ja, da var jeg så sliten som jeg aldri har vært før. Men det utløste ikke noen aggressivitet imellom oss. Min livssituasjon var jo selvvalgt. Selv om jeg ble voksen i de feministiske 70-årene, hadde jeg en drøm om å få barn og lage familie. Utad kunne det nok se ut som om jeg ofret meg og gikk inn i det tradisjonelle mønsteret. Men jeg valgte bevisst. Jeg realiserte meg selv. Og Per Arne pushet meg til å ta utdannelse, han var redd for å stå i veien. Jeg tok embetseksamen i teologi mens jeg var hjemme med fire små barn. Det var galimatias, når jeg tenker over det.

Per Arne: – Ja, dette var nok den kritiske fasen i vårt liv. Det kunne gått galt, men vi sto han av.

Mot og kraft

I boken skriver Anne og Per Arne Dahl mye om viljen til å elske. De mener at de tre ordene de selv er så tilbakeholdne med å bruke, egentlig vel så mye bør være en viljeserklæring, som de er en følelsesmessig statusoppdatering.

– Det blir ustabilt og slitsomt om man hele tiden skal ta temperaturen på følelsene sine og la dette styre. For meg handler kjærlighet om tilhørighet, forpliktelse og vilje til lagarbeid. Noen ganger må man tenke «bra nok», andre ganger er man helt beruset, fastslår Anne.

Vi må trene på å dyrke fram den versjonen av oss selv og partneren som er elskverdig

—  Anne Dahl

– Jeg hører mange si at de har mistet troen på kjærligheten, eller at kjærligheten tok slutt. Dette kan være en nøkkelsetning. Forventningene er blitt så heftige at mange føler at det krasjer med virkeligheten. Kulturen vi lever i er så selvopptatt. Vi glemmer at kjærlighet handler om mot og kraft, sier Per Arne, og er rask til å presisere følgende:

– Det er viktig for oss å si at vi har stor respekt for nødvendige samlivsbrudd, og at det finnes relasjoner hvor det er det eneste riktige.

– Samtidig vil vi peke på at vi må trene på å dyrke fram den versjonen av oss selv og partneren som er elskverdig. Det handler om å være nysgjerrig, gi oppmerksomhet og vise takknemlighet. Vi blir gode på det vi trener på, derfor er relasjonstrening viktig, påpeker Anne.

Hun gir motstand

Gjennomsnittstiden for en romantisk forelskelse er bare to år, skal man tro på forskningen. Og hvorfor skal man ikke det? 9.000 par skiller seg årlig i Norge, og det disse 18.000 menneskene har til felles er at de en gang elsket hverandre så høyt at de bestemte seg for å leve sammen. Er personene i kjendisklassen, heter det ofte i ukebladene at de vokste fra hverandre.

– Hvordan klarer dere å gi hverandre frihet og utviklingsrom?

Anne: – Vi har aldri følt at vi har ofret eller forsaket noe.

Per Arne: – Vi har lært oss hva som sårer den andre, og prøver å ta hensyn til det. Det har kostet lite å gi hverandre rom.

– Hva setter du mest pris på ved Anne?

– Det er ærligheten, kjærligheten og det trofaste vennskapet vårt. Og det beste vi har fått til sammen: våre fem barn. Pluss at hun gir meg motstand, det trenger jeg.

– Og hva setter du mest pris på ved Per Arne?

– Jeg føler at han alltid tenker på meg. Gang på gang overrasker han meg med hverdagslig godhet. Han har et lyst sinn som gjør at det er godt å være rundt ham. Han har pågangsmot og humor. Han sier ofte at kjærligheten er konkret, og det praktiserer han. Selv om han har mange å tenke på, føler jeg aldri at noen kommer foran meg.

Per Arne bryter inn:

– Når jeg hører på Anne nå, blir jeg minnet om hvor godt jeg liker henne, nærværet, utseendet, samtalen, alt det som fyller meg med trivsel.

Fem om dagen

– Hvordan lærer man å elske?

Per Arne: – Kjærligheten må ha et emosjonelt startsted, det må være en tiltrekningskraft. Deretter må man lære hva som skal til for at den andre føler seg elsket. Det er derfor vi holder samlivskurs. Vi har mye dokumentasjon på at slike kurs øker sjansen for å overleve som par.

Anne: – Det er litt som når man går i treningsstudio. Man kan trene kondisjon og styrke. Og man kan trene på å gi oppmerksomhet, spørre, lytte, gi komplimenter, takke og hjelpe. Det er litt som den kampanjen som heter 5 om dagen. Altså at man skal spise fem grønnsaker. Jeg tror det er like viktig å gjøre fem ting hver dag som er et kjærtegn til den partneren man har. Og jeg tror at følelser smitter. Når man kjenner seg elsket, vokser kjærligheten fram.

Per Arne: – Det handler mye om bevisstgjøring. Og her vil jeg sitere min mentor ved Modum Bad, Gordon Johnson. Han sa at det vi får bevisstgjort, det kan vi gjøre noe med. Mens det vi ikke får bevisstgjort, det gjør noe med oss.

Små nok ord

Ekteparet Dahl rister på hodet over at regjeringen vil kutte i forebyggende tiltak i samlivssektoren. De mener det er en katastrofe for familiene, og også for samfunnsøkonomien.

– Når vi kjører bil, må vi gjennom opplæring og førerprøve. Skal vi dykke, må vi sertifiseres. Men når det gjelder den du skal spise frokost med de neste 60 årene, skal det liksom gå helt av seg selv. Er det rart det går galt? spør Per Arne.

Han og kona var med på å starte opp samlivssenteret ved Modum Bad for femten år siden. De har god dokumentasjon på hvordan kursene der har endret livene for veldig mange mennesker.

– Samliv som skranter eller samliv som brytes fører som regel til depresjoner, sykemeldinger og barn som sliter. En lang rekke samfunnsproblemer følger i kjølvannet av at vi ikke får til det med kjærligheten, fastslår Anne.

Nå som boken er gått i trykken, angrer de på at de ikke skrev en dedikasjon til sine egne barn først i boken. For barna har vært viktige for utviklingen av kjærligheten mellom de to forfatterne.

– Er det litt svett å være de som skal lære bort kjærlighet?

Anne: – Jeg er så godt voksen at jeg ikke ser på det som skummelt. Samtidig ønsker jeg ikke å være en slags Klara Klok, det er jeg allergisk mot. Jeg håper bare at vi har klart å finne små nok ord til store nok følelser, slik dikteren Hans Børli formulerte det, og at det til slutt blir mer enn ord.

Per Arne: – Det er så mye snakk om klimaendringer. Det vi ønsker med denne boken er å inspirere andre til å endre sitt indre klima slik at kjærligheten får gode vekstvilkår og kan dyrkes.

[ Da karrieren tok, trodde Bono og U2 de at de måtte velge mellom bandet og Jesus ]