En ungdomsskildring av de sjeldne

Kanskje er ungdomsskolen de tre mest utfordrende og formative årene i livet. Å bli presentert for kunstneriske opplevelser som kan sette noen av de vriene følelsene i perspektiv, er målgruppen vel unt, men ikke alltid så lett å få til. Aldersgruppen 13-16 år regnes som den kanskje vanskeligste å nå inn til.

Med dette i mente har Tigerstadsteatret gjort seg bemerket med kvalitetsforestillinger og skyhøye ambisjoner: De vil at barn og unge skal få oppleve teater som betyr noe for dem for resten av livet (!) I 2019 vant de Heddaprisen for «Ingenting», en mørk forestilling om flokkmentalitet og gruppedynamikk blant ungdom.

[ Wassmo er beundringsverdig fri for ironi ]

Når de i samarbeid med Oslo Nye Teater setter opp «Ungdomsskolen», er det en langt fra like rå og actionpreget forestilling. I stedet står hverdagsdramatikken i sentrum. Slengbemerkningene og det snikende utenforskapet som kommer krypende når Aksel begynner på ungdomsskolen. Tenårene kan være ekstra vanskelige for følsomme typer som Aksel. På Trikkestallen er det duket for et klasserom med krampaktig kule lærere, fri flyt av hormoner og stadige konfrontasjoner med klassens tøffinger.

---

Teater

• «Ungdomsskolen»
• Av Anders N. Kvammen
• Dramatisering og regi: Toril Solvang
• Scenografi og kostymer: Marcus Olson
• Komponist: Sandra Kolstad
• Koreografi: Maja Roel
• Lys- og videodesign: Martin Flack
• Med: Knut Steen, Petter Vermeli, Henrik Hoff Vaagen, Zezé Kolstad og Hedda Sandvig.
• Produsert av Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater
• Oslo Nye, Trikkestallen.
• Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven.

---

Lekent

Forestillingen er bygget på Anders N. Kvammens Brageprisvinnende tegneserieroman «Ungdomsskolen». Gjennom sine svart-hvitt tegninger setter han tonen for ungdomstida, som kan føles ganske så grå. Selv om viktig tematikk står på plakaten, gis det rom for humor i karaktertegningene på scenen som harmonerer godt med Kvammens strek. Tegninger som ofte kombinerer det humoristiske, poetiske og triste på samme tid.

Bortsett fra hovedpersonen Aksel (Knut Steen), alternerer de fire øvrige skuespillerne på en rekke roller. Med enkle, effektive kostymeskift og troverdighet i hvert rollebytte fungerer det utmerket. Eksempelvis trer skuespiller Petter Vermeli inn i rollen som både far, onkel, rektor, mobber, skoleelev, bestemor og psykolog i løpet av den snaut timelange forestillingen. At det ikke oppleves for rotete eller påtatt, vitner om gode skuespillere og godt regiblikk fra Toril Solvang. På sitt beste får hun til en sømløs og leken håndtering av bokens overføring til scenen, der Kvammens univers føles ekstra treffende. Som når lærere og rektor med ett henvender seg til publikum, som har tatt rollen som skoleklasse.

Sorgarbeid

Et stort lerret er spent opp på klasserommets bakvegg, der ulike utsnitt av Kvammens tegninger vises. Han har en strek der omgivelsene er uløselig knyttet til sinnsstemningene, og hendelsene som utspiller seg bokstavelig talt kaster skygger. Når tegneserierutene får mer luft, gjenspeiler det seg også i at Aksel føler seg lettere til sinns. Projiseringen av bildene på lerretet blir ikke like talende som mellom to permer, men fungerer som et stemningsskapende element.

[ Nye James Bond perfeksjonerer formelen ]

Komponist Sandra Kolstad er også med på å sette stemningen, der et særegent elektronisk lydbilde binder scenene sammen, spiller med i handlingen eller ligger under som en dirrende nerve. Der Kvammen unngår å forklare i klartekst, får også forestillingen frem det såre og sanne som skjuler seg «mellom linjene», spesielt i scenene etter at handlingen har tatt en ny og uventet vending. Når Aksels bestevenn og fetter omkommer i en ulykke, blir nemlig den tøffe tilværelsen nesten ikke til å bære. Da kommer en familie som viser stor forståelse godt med. Det samme gjør evnen til å jobbe seg gjennom problemer, når man står overfor skolebøller så vel som sorgarbeid.

Mindre alene

Forestillingen skal spilles for ungdom gjennom Den kulturelle skolesekken. En ordning som tidligere har høstet kritikk for å tilby «matematikkteater»: Forestillinger som i kraft av å skulle ta hensyn til og tilpasse seg læreplanverket, kan preges av en for styrende og sensurerende hånd. Ungdom bør få oppleve teater for gledens skyld, fordi kunstarten i seg selv har en verdi.

«Ungdomsskolen» er ikke bare en ungdomsskildring av de sjeldne, men viser oss allmennmenneskelige erfaringer.

—  Kjersti Juul

Når «Ungdomsskolen» lykkes med å treffe den vanskelige aldersgruppen, ligger noe av hemmeligheten nettopp i evnen til å koble tung tematikk til stykkets karakterer, uten at det virker belærende. Regissør Solvang klarer å videreføre mye av essensen ved Kvammens fortelling til scenen – en fortelling full av moral og gode verdier, uten at det blir tredd ned over hodet på oss. «Ungdomsskolen» er ikke bare en ungdomsskildring av de sjeldne, men viser oss allmennmenneskelige erfaringer. Det har blitt treffende teater, som lykkes med den kanskje viktigste og vanskeligste oppgaven – å få ungdom til å føle seg mindre alene.