Kultur er 
ingen fabrikk

Det er – naturlig nok – et typisk Høyre/Frp-budsjett som legges frem: Kultur skal lønne seg. Selv det som tildeles støtte. Det sies ikke direkte, men understrømmen er – kulturen skal gi arbeidsplasser og svinge seg i dansen med norsk eksport. Blant annet.

Banneret vaier

Hør her, jeg siterer: «Regjeringen vil i større­ grad vektlegge kultur som næring,­ og styrke mulighetene for entreprenørskap i kultursektoren. Kulturell og kreativ næring kan bidra til både økonomisk vekst og arbeidsplasser, samt utvikling av nye og innovative løsninger på de utfordringene samfunnet nå står overfor. Muligheten­ ligger ikke bare i å omsette åndsverk og talenter, men i økt kunnskap og kompe-
tanse om veien til markedet og publikum. Dyktige bransje-
aktører kan løfte talenter opp og ut i verden og samtidig bidra til økte inntektsstrømmer tilbake til Norge.»

Sitat slutt. Banneret vaier i vinden.

LES OGSÅ: – Musikk kan føre til et mer rettferdig samfunn

En annen tone

Det er en annen­ tone i dette budsjettet enn tidligere budsjett. Jo mer man leser, desto mer forvirres man av mangel på ideologisk begrunnelse, det blir med honnørord og fanfarer. Det er akkurat som en er i villrede om hva kunst og kultur i sitt vesen er. «Innovativ» er et ord (forferdelig ord!) som går igjen. Men kunsten er jo per definisjon innovativ og har alltid vært det. Det er ikke nytt, selv om det kjøres frem slik. Men den kan ikke styres, det er en annen sak. Hva med kunst som ikke faller inn under kulturbudsjettets definisjoner­ – «kulturell og kreativ næring er en samlebetegnelse på næringsvirksomhet basert på fremstilling av kulturelle uttrykk som primært kommuniserer gjennom estetiske virkemidler.»

«Fremstilling av kulturelle uttrykk­», hva er det for noe? En fabrikk­? Og det er grunn til å lure på hva disse «estetiske virkemidlene» betyr.

Hva er meningen?

Kulturnasjonen Norge henger godt sammen. Kulturen er lim i bygd og by. Nasjonale begivenheter bekrefter vår samhørighet. Vel og bra. Det er ikke minst Aps årelange kamp for «kulturen ut til folket», ikke all kultur til de samme menneskene, men en forsikring om at alle får noe, og lar seg utfordres av det. Denne bredden henger fortsatt i, selv om institusjoner som tidligere brakte­ kunsten og kulturen land og strand rundt til dels er lagt ned. Ikke vottestrikking og melke-
spannkasting, men kultur som går til enkeltmennesket og stiller eksistensielle spørsmål: Hva gjør du? Hvem er du? Og hva er meningen? En sånn ærlighet er det ikke like lett å eksportere. Selv om det går.

MAKTKARTET: Nobel-favoritten som gir ekko fra norske prekestoler

Lett å selge

Nå skal det sies, eksport av kunst og kultur har vi alltid drevet med, i stor stil også – vi har bare ikke kalt det «eksport­», men kulturutveksling, noe vi har som vi har lyst til å berike­ andre med. Bjørnson, Munch, Ibsen­, Dahl, Fosse, Ørstavik­, Kirsten Flagstad og Olav Christoffer Jenssen og hundrevis av andre uttrykker seg så allment at det også angår andre enn oss.

Vi leser: «Kulturell og kreativ næring er en samlebetegnelse på næringsvirksomhet basert på fremstilling av kulturelle uttrykk som primært kommuniserer gjennom estetiske virkemidler.» Altså en form for «bestilt» kunst. Går det an? Eller avdekkes det her (jeg håper ikke!) en naiv kunstforståelse som går ut på at kunst kan holdes i ørene, noe som er blott til glede og underholdning, og som er lett å selge.

Kunsten er nådeløs

Kunst er mangt. Det eneste som er sikkert, er at den kan være både farlig, uønsket og avslørende. Vi ser det i verdenspolitikken, land og folk som forbyr kunsten fordi den hever­ røsten i mot det bestående. Det som ennå ikke er «eksportvare». Tåler regjeringen det? Enn si bejaer det? Enn si gir sin støtte med glede når den kryper innpå?

«Kunsten går inn til kjernen og er nådeløs. Det er umulig å besvare spørsmålet om hvorfor kunsten er så verdifull», sier skuespilleren Bjørn Sundquist i et intervju. Nettopp det, kunsten kan plutselig finne på å rive ned. I hvert fall: Kunsten kan fort snu seg til å være kapitalens fiende.

OLAV EGIL AUNE: «Katastrofen bunner i totale feilvurderinger fra TV2-ledelsen»

Mangler ideologi

Det er mange­ store, blomstrende ord i et statsbudsjett. Slik vil det være. Men på kunstens og kulturens vegne er det foruroligende at det ikke avdekkes en uttalt ideologi bak det hele, en nøyer seg med fortelling om det som skal skje.

Hvis ikke kunsten definerer seg selv og får støtte for nettopp det, men avkreves «bærekraft» og «innovasjon» – som det heter – er vi ute i det blå. Kultur basert på diffus ideologi er skummelt. Det er det eneste sikre.

Redaktør i Vårt Land