Religion

Oss «parasitter» imellom

Mitt livssyn står i gjeld til kristendommen. 
Men det finnes ikke noen gjeldsfri religion eller livssyn.

En vanlig innvending mot oss som kaller 
oss humanister, human-etikere eller bare er ateister er at livssynet vårt bare er ­«kristendommen uten Gud og Jesus».

Den som har gått lengst her til lands er vel ­religionsprofessor Torkel Brekke, som i et utspill mente at livssynet mitt (og forbundet jeg jobber for) er «parasittisk» på kristendommen. Språkbruken kan man mene sitt om, men Brekke er inne på noe viktig.

For jo da, livssynet mitt suger næring fra ­andre tenkemåter og livssyn. Jeg er «parasittisk». ­Spørsmålet er om jeg er en større parasitt enn andre.

LES OGSÅ: Kritikken springer ikke ut av tvilen

Påvirket av eldre religioner

Om du leser litt i Bibelen, er det vanskelig å ikke legge merke til at de første to tredjedelene av den består av jødiske skrifter. De nevnte jødiske skrifter er igjen påvirket av enda tidligere religioner, som når vi finner syndfloden i eposet om Gilgamesh.

Derfor er det en vanlig sport blant religions­kritikere å peke på kristendommens gjeld til ­andre religioner. Dessverre driver en del religions­kritikere med urent spill, som når de ved hjelp av spekulasjoner, konspirasjonsteorier og fri fantasi gjendikter kristendommen. I denne genren utgjør dokumentarfilmen Zeitgeist, som prøver å vise at Jesus egentlig var en hedensk guddom, et slags foreløpig lavmål.

LES OGSÅ: En ateists ramadan

Brudd med jødisk tradisjon

Punkterer man kristendommen om man viser at den bygger på det som kom forut? Jeg mener i alle fall ikke det. All tro og tanke bygger på elementer fra tidligere tider, det gjør kristendommen også. Det er håpløst å forstå Jesus uten å se ham som jøde. Men den kristne forståelsen av Jesus utgjør også et avgjørende brudd med jødisk tradisjon. Så selv om kristendommen står i enorm gjeld til jødedommen, står kristendommen også på egne ben.

Så nei, disse religionskritikerne har ikke ­diskreditert kristendommen. Og jeg kan neppe være den eneste som har lagt merke til at de samme religionskritikerne gjerne mener seg påfallende upåvirkede av tusen år med kristendom.

LES OGSÅ: Utsikten over Jerusalem er selve himmelens historie

Kulturelt lutheraner

Upåvirket av kristendommen er i alle fall ikke jeg. Jeg er ateist og livssynshumanist, men jeg 
er også i en viss forstand kulturelt kristen. I 
kristendommen kjenner jeg igjen troen på et 
univers som er adskilt fra en åndelig virkelighet, og styrt av naturlover.

Men jeg er ikke bare kulturkristen, jeg er også kulturelt lutheraner. I lutheranismen kjenner jeg igjen min påstand om at jeg ikke tror på Gud eller at Bibelen er hans ord. Dette er jo Luthers «troen alene» og «skriften alene»: Tanken om at kristentro avgjøres av din individuelle tro.

Mitt krav om at staten og kirken ikke skal rotes 
sammen er som et ekko av kristendommens ­toregimentslære: Man skal skille på Guds og ­keiserens. Min motvilje mot skolegudstjenester bygger på tenkningen til en arg lutheraner: En gudstjeneste er ikke et tradisjonsinnslag, men en troshandling.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Alle står i gjeld

Men om jeg er påvirket av både Jesus og Luther, 
betyr det at mitt livssyn er diskreditert? Nei. For selv om min tenkning er påvirket av kristen­dommen, er den også et avgjørende brudd med den.

Så om mitt livssyn bare er kristendommen uten Gud, er kristendommen bare jødedom pluss Jesus.

Og sånn kan dagene gå, i det uendelige. Vi ­kommer neppe noen vei. Kristne har lånt fra ­jøder, ­muslimer fra kristne og jøder, buddhister fra ­hinduer, og så videre. Vi står alle i gjeld til noen.

Hvem vet? Kanskje kan innsikten om vår gjeld til hverandre gjøre det lettere å finne ut av ting sammen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion