Praktisk talt tro

Jeg blir så opprørt!

Klokka er bare 8.30. Inn i Menighetsfakultetets kantine kommer Sunniva Gylver med sekk og sykkelhjelm.

En muslimsk venninne har oppsøkt henne og fortalt om hvordan hun ble angrepet av en kvinnelig­ ansatt i en butikk i Oslo. Det er dette som opp­rører Gylver.

Hun møter muslimske studenter som utdanner seg til ALI-yrker – advokat, lege og ingeniør. Unge som vokser opp i Norge velger karrierer de kan bruke i andre land om de føler seg tvunget til å flytte på grunn av rasisme.

– Vi må skjønne at muslimer er på vakt, er redde, bekymret og traumatisert. Det må vi bare skjønne. Unnskyld, nå skal vi snakke om noe annet, men det handler virkelig om at alle mennesker er skapt i Guds bilde, det handler om å tro at vi er satt her for å kjempe for rettferdighet, solidaritet og ­fellesskap. Det handler om at et åndelig fellesskap er dypt og kan gå på tvers av religion.

Før intervjuet egentlig er i gang, er vi kanskje ved noe sentralt. For Sunniva Gylver.

LES OGSÅ: – Jeg har holdt døende i hånden, men har ikke hatt følelsen av at det slutter der

Muslimsk-kristen

Presten har markert seg på TV, som forfatter og forkynner og midtveis i arbeidet med doktorgraden sin ved Menighetsfakultetet. I dag setter hun seg på toget til klimatoppmøtet i Paris sammen med datteren.

Nå holder hun på å skrive muslimsk-kristen ­andaktsbok sammen en muslimsk venninne.

– Muslimsk-kristen andaktsbok?

– Ja, det mener vi er viktig. En oppbyggelig bok.

– Hvor kom den ideen fra?

– Fra meg, sier hun og smiler.

– Hva vil du med en slik bok?

– Det ene er å sette to ulike religiøse tradisjoner innenfor samme permer; hvor rammen er næring for hverdagstroen.Det andre er at de som ville kjøpt en andaktsbok av meg, skal få noe på kjøpet de ­ellers kanskje ikke hadde fått med seg. Og omvendt for muslimer, bortsett fra at andakt visstnok ikke finnes som muslimsk sjanger. Så er det også en konkret måte å fortelle at hun og jeg hører sammen, at vi har en sterk relasjon og et vennskap.

Gylver vil også at folk skal ta boka som en oppfordring – til å spørre dama med hijab som man treffer på matbutikken om å lese den sammen. Hun vil inspirere flere til å snakke om sin tro, gjerne i et språk de kan låne fra en bok.

– Språk skaper virkelighet, og å gi ut en slik bok kan være med på å snakke fram et språk.

LES OGSÅ: Hyrde for flyktende flokk

Svovelpredikant

– Du risikerer å bli kritisert for religionsblanding, for å ødelegge den kristne kulturarven og det som verre er?

– Ja, det gjør jeg, men det er ikke noe nytt, så det tar jeg med ro. Dialogen med muslimer har bare gjort meg tydeligere. Jeg har blitt mer bevisst på det dyrebare og umistelige i min egen tradisjon, og samtidig inspirert av andres. Jeg er ikke redd for at folk skal mislike meg for noe jeg står inne for. Når vi snakker om dialog og miljø, er jeg skikkelig «svovelpredikant»; i den forstand at jeg er sterk og brennende i troen og kompromissløs på at dette er livsviktige spørsmål å jobbe med for alle.

Sunniva Gylver kneler ved kantinebordet. Det ser fromt ut, men grunnen er egentlig at ryggen har kranglet i et halvt år. Så hun må stå, ligge – eller knele.

– Det kan ikke være uproblematisk å gi ut en bok med kristne og muslimske andakter?

– Jeg synes det. Min venninne skriver sine tekster, jeg skriver mine. Skulle vi laget andakter sammen, i et felles budskap, ville det vært problematisk. Og om vi tror på den samme Gud, må jeg si både ja og nei. Jeg ber for alle mine muslimske venner som har vært gjennom vanskelige ting, og jeg vet min forbønn er viktig for dem og at de ber for meg. Gud er stor nok til å romme det.

LES OGSÅ: Ho fekk kongen til å grine

Praktisk tro

Muslimer har inspirert henne til å være mer praktisk i sin tro.

I enkelte kristne miljøer har man opponert mot at troende skal ha en spesiell livsstil. Hun forstår protesten mot en moralisme hvor troen kan bli veldig regelstyrt og nåden betinget. Men det kan bli like sårbart og slitsomt om tro bare reduseres til en følelse, mener hun. Tro må være mer konkret:

– Jeg tror det er sunt at vi kan hvile i noen praksiser.

– Hva er dine trospraksiser?

– Jeg slår korsets tegn ganske ofte, i alle fall hver morgen. Jeg må imidlertid våkne først, så det skjer i dusjen. Da ber jeg følgende fromme bønn:…

Når man likevel er i knestående, passer det å be. Hun folder hendene og lukker øynene:

– …«Takk for din nåde, som er ny hver morgen. Vis meg din vei, og gi meg vilje og evne til å gå den.» Så går jeg ut i dagen, og da har jeg tillit til at Gud leder meg. I tillegg synger jeg bordvers, og hver gang tenker jeg på at jeg har mat, noe mange ikke har. Om kvelden ber jeg for alle menneskene jeg har møtt i løpet av dagen og takker. Det skjer på vei inn i søvnen.

Listen er lenger. Blant annet betrakter hun det å være aksjonist for Amnesty og Kirkens Nødhjelp som en trospraksis.

– Hva gjør de faste ritualene for troen din?

– De gjør troen mer virkelig. Når jeg gjør noe, kjenner jeg at det er sant. Jeg hviler i det og kjenner at Gud blir nærværende i det. Disse praksisene hjelper meg både til å hvile i troen og fange den. Jeg får oversatt den til et språk jeg kjenner i kroppen og som jeg sier med stemmen. Jeg vet ikke om jeg hadde vært kristen hvis jeg ikke hadde vært prest. Jeg trenger å bli holdt fast, og de menneskene jeg møter som prest, de maler Gud for meg. Det er fantastisk – jeg har verdens aller, aller beste jobb og håper at jeg kan være prest til jeg stuper.

LES OGSÅ: Islamkritikeren som bøyer seg mot Mekka hver dag

Presteskjorta

De burgunderrøde rastaflettene står som et fyrverkeri ut av bakhodet på henne. Buksa med vid sleng har store hvite og blå blomster. Litt høyere blir hun av Buffalo-skoene med platåsåle.

I sitt 20-årige presteliv har hun møtt mange som er overrasket over at hun er prest. I flere år har hun gått med T-skjorte som har teksten «prest» både foran og bak.

[ Du fant dagens adventsstjerne. Trykk på den for å delta i konkurransen! ]

Til den første kirken hun var prest i – Røa kirke i Oslo – kom en dag en agent fra et begravelsesbyrå. Han gikk bort til henne, knep henne i kinnet og sa «hei, jenta mi, hvor er presten?».

Da fikk hun på seg rundsnippen. Den var ikke like passende da hun som studentprest ville danse­ med halvfulle studenter, men hun ville likevel være synlig.

– Jeg var jo der på jobb, så da fikk jeg laget ­T-skjorter og hettejakker med «prest» påskrevet.

– Hjalp det?

– Ja, det var kjempegøy. Både der og andre steder tok folk kontakt, så jeg har brukt det siden. Jeg går alltid i uniform, og jeg synes at vi prester skal gjøre det mer.

– Fordi?

– Vi blir påskudd og påminnelse. Påskudd for å snakke om Gud. Ganske mange kommer bort til brødhylla i matbutikken og sier «Er du prest, eller kødder du? Kan jeg spørre deg om noe?». Så blir det en påminnelse, også for dem som ikke tar kontakt, at noen har en slik virkelighet som rammer inn livet. I det sekulære Norge trenger vi det.

LES OGSÅ: – Den dagen lukket jeg døden til Jesus

Korsmerket

– Hva er det mest sentrale ordet i din tro?

– Korset. I en dåp jeg hadde i kirken, sto en store­bror og så på. Da jeg slo korsets tegn over søsteren, sa han «hva er det du gjør med hendene?». Han var Harry Potter-fan, som meg. Jeg fortalte ham om lynarret Harry fikk i panna da Voldemort ­angrep og moren kastet seg foran for å redde ham. 
Han ble merket for livet – med et merke som både minnet ham på ondskapens realitet, og på kjærlighetens uovervinnelige kraft. Vi er merket med noe som er enda sterkere, forklarte jeg.

Flere hendelser har fått betydning for hvem Sunniva Gylver er i dag, hva hun tror på og hva hun forkynner.

Hver dag før hun gikk på skolen i tredje klasse kastet hun opp. Mobbingen startet i Bergen og fortsatte i Oslo da familien flyttet dit. Hun var en liten grå mus. Lett å ta, som hun sier. Det kunne gå en uke uten at noen av elevene snakket med henne.

– Å bli oversett over lang tid gjør vondt og setter spor. Jeg tror disse erfaringene har gjort meg til en bedre prest. Selv om jeg nå er trygg, godt likt og kan trekke folk, så kjenner jeg på denne sårbarheten ennå. Det gjør meg mer oppmerksom på andres sårbarhet og at de kan kjenne seg utenfor. Jeg blir opptatt av hvordan jeg som prest bidrar til eller motvirker det.

I femte klasse toppet mobbingen seg. Sunniva Gylver hadde tråkket «dronningen» i klassen på foten med gymsokker da de spilte innebandy i gymtimen. Neste dag hadde sjefsmobberen samlet en gjeng for å ta henne. Da sto Hege fram, en jente i samme klasse. Hege varslet henne om mobben og lovet å være sammen med henne når hun ble rammet av hevnen. Løftet holdt hun, gjennom hele den vonde dagen.

– Det ga meg en opplevelse av at jeg var verdt å stå opp for. Dessuten ga det meg et ideal – slik vil jeg bli.

I ettertid ser hun på Heges ­solidariske handling som et spor av Gud, en åndelig opplevelse.

– Åndelige opplevelser har jeg ellers i hverdagen – når jeg står på verandaen med en kopp te, når jeg sykler til jobb, når jeg ber med noen i sjelesorg. Da kan jeg bli overveldet av trygghet og glede.­ En følelse av at «dette ­bærer livet mitt».

Lillesøsteren døde av spiseforstyrrelser da de begge var i tenårene. Hun syntes mange voksne kristne var uærlige og ga enkle­ svar på tragedien – «det er vel en mening med det» og «alt tjener dem til gode som elsker Gud». Da bestemte hun seg for å ­aldri snakke lettvint om tro og liv, ­aldri hoppe over det vanskelige. Sunniva Gylver hadde vokst opp med en tro, men nå ble den hennes egen.

LES OGSÅ: – Jeg har arr som ingen vil forstå

Veivisere

Sier noen at de kristne kjerneverdiene er kamp mot homofili og støtte til Israel, så er Sunniva Gylver rykende uenig.

– Min oppsummering av kristne­ verdier er veiviserne til Korsvei, som er mitt åndelige hjem. Veiviserne er å søke Kristus, bygge fellesskap, leve enklere­ og fremme rettferdighet. Når du spør hva som er ­meningen med livet, så er dette meningen for meg. Og den meningen, den inkluderer et miljøengasjement.

Fra å knele har hun kommet opp i stående stilling. Hun lener seg innover bordet mens hun ­støtter seg med hendene.

LES OGSÅ: – Folk sier Gud oftere enn de er klar over

Til Paris

I to år har datteren Gina spart penger, fast bestemt på å dra til klimatoppmøtet i Paris. Så da blir mor med.

– Når hun vil det, er det viktig. Og det er gøy å dra, for det er en måte å vise at vi er mange på.

For noen ganger kan man føle seg alene og dum i klimakampen. Som for eksempel når hun insisterer på å reise med tog, aldri med fly. Selv om det tar henne fire dager å reise til forskerskolen i Hellas mens medstudentene bare bruker noen timer.

Hun tenker på klimautfordringene hver eneste dag og forstår ikke at enkelte kristne utelukker miljøarbeid i sin kristendomsforståelse. Å være miljøbevisst handler ikke først og fremst om forsakelse, men å velge det gode livet. Kampen skal skje med feiring og fest.

– Jeg trodde du skulle vært mer sint som miljø-svovelpredikant?

– Jeg er kjempesint, men jeg er et lyst menneske. Troen lar dette hvile hos Gud, og samtidig utfordrer den meg radikalt til å gjøre det jeg kan – mens jeg er her, sier Sunniva Gylver.