– Kjærligheten 
kan ikke styre

Øverenget har befattet seg med tanker rundt kjærligheten, sett opp mot både politiske og etiske problemstillinger.

– Ulempen er jo at kjærlighet gjør blind, og det vil ofte være et dårlig prosjekt å løse slike problemstillinger basert på kjærlighet som verktøy. I vår kristen-humanistiske tradisjon har kjærligheten sine klare begrensninger som organisasjonsmodell – særlig fordi den i sitt vesen er irrasjonell, sier Øverenget.­

LES MER: Filosof Einar Øverenget tror ikke på livsløgnen

Dyrking

Han mener tanken på å bygge politikk på sterke følelser kan være forførende, men at det er nettopp dette som kjennetegner totalitære og ­autoritære regimer.

– Veien er kort til ikke-rasjonell dyrkelse av førerskikkelser og sterke menn. Man åpner for autoritære krefter og i verste fall dyrking av gudeskikkelser. Der vi tillater kjærligheten å regjere, etterspør vi ikke lenger saklige begrunnelser. Vi stiller heller ikke krav til begrunnelse for at et menneske elsker et annet, sier Øverenget.

På samme vis kan religion ­representere en fare når den brukes politisk.

KOMMENTAR: Det norske litterære landskapet har ei vid opning mot det religiøse

Vilkårlighet

– Det problematiske er at å slippe kjærligheten løs, skaper rom for det vilkårlige og irrasjonelle – som fort kan ende opp i noe autoritært. Vi kan ikke la være å elske – men i politikken er vi bedre tjent med det kjølige og lunkne. Det bør ikke være arena for de store følelser. Vårt eget sosialdemokrati brenner best med lunken flamme. Det kan høres forlokkende ut å la kjærligheten styre, helt til du får byggemeldingen i retur fra kommunen på grunn av manglende følelser.

Å basere politikk på sterke følelser­, kan lede til ikke-rasjonell dyrkelse av førerskikkelser.­

Ubetinget kjærlighet

Einar Øverenget mener at vi alltid vil søke etter den ubetingede kjærligheten.

– Et barn kan helt rettmessig søke den hos sine foreldre, og en troende vil søke den hos Gud. Men du kan ikke forvente den fra en statsminister. Ubetinget kjærlighet er heller ingen selvfølge å få tilbake fra ens egen utkårede. Den er asymmetrisk i sitt vesen, sier Øverenget.

KOMMENTAR: Vi hadde trengt Cohen litt til. Han som hyllet kvinnen, kjærligheten og Gud.

Lengsel mot noe større

Han påpeker at vi i vår tradisjon – og religion – alltid har søkt mot noe som er større enn oss selv.

– Men vi skal passe oss for å gjøre den lengselen til noe som skal fullbyrdes i noe politisk. Da spiller vi på det irrasjonelle,­ i likhet med regimer vi ikke ­liker å sammenligne oss med, sier han.

LES VIDERE: Kjærligheten har overtatt Guds plass