Glemt lærdom

Ingvild Steiro ler mens hun drar i en lang, hvit garntråd som nå henger fra et lite hull i Mariuslua. Hun husker ikke helt når hun fikk lua, men tror hun har arvet den fra moren. Den har vært med på mange skiturer siden.

– Nå har den ligget gjemt i en plastpose i snart to år. Så da jeg hørte at det skulle være en reparasjonskafé her i Oslo, så tok jeg den med for å se om jeg klarte å fikse dem.

Det er fjerde gangen det blir arrangert en reparasjonskafe i bydelen Sagene i Oslo i regi av miljøgruppa Omstilling Sagene. Det er et kafékonsept som først ble utviklet i Nederland hvor folk kan ta med seg ting de ønsket å reparere. Kafeen stiller med litt verktøy og en knippe eksperter til rådighet. Det varierer hva folk kan ta med seg, men på Sagene har de hovedsakelig satset på tekstil og møbler. Noe av ideen er at folk kan lære å reparere ting av hverandre, noe Steiro fikk god bruk for da sidemannen lærte henne hvordan stoppe en strikka lue.

LES OGSÅ: MDG vil gjøre det billigere å lappe klær

Kan mindre håndarbeid

– Jeg har hatt studenter som sitter med en synål i den ene hånden og tråd i den andre og ikke forstår hvordan det hele henger sammen, sier Lillegerd Hansen. Hun har undervist i mote og produksjon ved Høyskolen i Oslo og Akershus i snart 12 år. Hansen er en av flere lærere innen kunst og håndverk som synes at de unge kan mindre nå enn før.

– Jeg må forklare ord som ville vært selvsagt for to generasjoner siden. For eksempel er uttrykket «å stoppe» noe man sier innen tekstil når man skal tette igjen et hull. Mange unge i dag har aldri hørt om stopping i en slik kontekst før, sier Hansen.

Liv K. Dahlin tror grunnskolene gjør en altfor lettvint jobb når det gjelder kunst og håndverksfagene. Hun er studieleder ved fakultetet for teknologi, kunst, og design ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

– I dag er det urovekkende mange som underviser i kunst og håndverksfagene som ikke har den nødvendige fagkompetansen, sier Dahlin.

Hun mener de fleste burde ha grunnleggende ferdigheter innen søm og annet håndverk slik at de kan reparere klærne hvis det skulle være nødvendig. Dahlin kaller dagens kunnskapsløshet på feltet, prekær.

– Om vi ønsker å ta miljø på alvor, så må vi begynne med allmennutdanningen i grunnskolen. Det hjelper ikke bare med en reparasjonskafé.

Noe av utfordringen kan ligge i at Kunnskapsløftet fra 2006 ikke gir konkrete føringer på hvordan skolene skal tilrettelegge for denne kunnskapen. Det tror Bente Alstad Johansen, kunst og håndverkslærer på Sofienberg ungdomsskole i Oslo.

– Kunnskapsløftet er åpent og oppe til tolking for hver enkelt lærer, så det spørs litt hva man ser nytten av, sier Johansen.

En annen forklaring ifølge Johansen er at vår tid ikke gir plass til håndarbeid slik den har gjort tidligere.

– Før var det kanskje mer vanlig at man lærte av mor å stoppe ullsokker og lignende. Det var også en tid da mange gikk på husmorskole og lærte disse tingene gjennom praksis. I dag blir det heller til at man går ut og kjøper noe nytt, sier Johansen.

Det faktum at mange mener de lever i tidsklemma tror hun også spiller inn.

– I dag skal vi være med på alt, det skjer så mye. Da velger nok ikke mange å sitte hjemme og stoppe sokker til hele familien, sier Johansen.

LES OGSÅ: Er du gnier, samler eller miljøverner?

Mestringsfølelse

«Har du husket å sette spolehuset tilbake i maskinen????» står det på en lapp som henger rett ved Maja Johannessen. Hun sitter lent over symaskinen i klasserommet. Johannessen er tredjeårsstudent ved lærerutdanningen for kunst og håndverk.

Kunne du noe av dette før du begynte å studere her?

– Nei, egentlig ikke. Mange i klassen min hadde vært borti formgiving eller design før, men jeg var ikke en av dem. Det har vært en bratt læringskurve, sier Johannessen og smiler.

De siste årene har hun og medstudentene blant annet lært grunnleggende søm- og dekorasjonsteknikker, i tillegg til maskinbroderi. Studiet sikter seg mer inn på bærekraft enn reparasjon, forteller 25-åringen.

– Vi lærer hvordan vi kan jobbe bærekraftig i skolen. Etikk er et viktig tema. Elevene kan kjøpe en t-skjorte i en kjedebutikk for 30 kroner, men vi kan få dem til å tenke over om det er en bra ting, sier hun.

Det å kunne et håndverk gir Johannessen mestringsfølelse, men hun kjenner at hun har en lang vei å gå før hun er trygg nok til å lære det bort til elever i framtida.

Hva skal til for at du føler deg trygg nok?

– Øving! Mye øving, sier hun.

LES OGSÅ: Skulle pusse opp Kunnskapsløftet, men samlet seg overraskende bak et forslag om et eget verdiløft.

Elektronisk fiksefest

Sprukne telefonskjermer, treige pc 'er og ødelagte lamper ble satt under reparasjonslupen denne høsten. 13. november ble Norges første fiksesfest for elektronikk arrangert med prosjektleder Kaja Ahnfelt i spissen. Et slikt arrangement konsentrerer seg, i likhet med reparasjonskafeene, på at folk skal kunne reparere ting selv. En forskjell er likevel at en Restart- fest først og fremst fokuserer på å reparere elektronikk. Bevegelsen startet for fire år siden i London, og Ahnfelt har blant annet skrevet en masteroppgave på emnet:

– Jeg dro på mange fiksefester i London og innså det er ikke like selvsagt for folk å reparere småelektronikk som mye annet.

Ahnfelt tror det skyldes en kombinasjon av flere faktorer. For det første har ikke elektronikk eksistert like lenge som for eksempel klær og tekstil. Hun tror dermed at vi ikke fått etablert noen tradisjon for å reparere elektronikk.

– Det ser også ut til at det er en manglende bevissthet hos både forbrukere eller politikere at elektronikk kan repareres fremfor å kjøpes på nytt, sier Ahnfelt.

Den økende interessen for bevegelser som The Restart Project eller reparasjonskafeen tror hun skyldes både en nysgjerrighet og en frustrasjon blant folk.

– Jeg tror folk synes det er spennende og lærerikt å samles for å fikse tingene sine sammen. Det er en utrolig god følelse å klare å reparere noe selv, sier hun.

Selv har hun fikset lyden på mobilen sin, en lommelykt og pedalen til en symaskin.

– Jeg tror det er noe grunnleggende menneskelig i det å bruke hendene og mestre noe konkret og nyttig selv. Jeg tror samfunnet i dag legger mindre og mindre til rette for å få brukt disse sidene i oss, sier Ahnfelt.

LES OGSÅ: Har du lyst på noe nytt? Ikke noe problem, det er bare å brenne det du har.

Gir ikke rom for reparasjon

Ei spent jente skjærer grimaser i det hun gir fra seg kameraobjektivet til reparatøren på fiksefesten til Ahnfelt. Den klarer ikke lenger å autofokusere. Objektivet åpnes og avslører utallige, ørsmå skruer og biter som utgjør linsa.

– Det er ofte en emosjonell terskel for folk å våge å demontere elektronikken, selv om den ikke lenger virker, sier Ahnfelt.

Reparatøren klarer ikke å finne feilen med linsa. Med en beklagelse setter han sammen objektivet igjen og gir den tilbake til jenta. Plutselig virker objektivt uten at noen av dem skjønner hvorfor.

- Den gleden som disse utstrålte da, er det som gjør slike fiksefester så fantastiske. Tydeligvis var det bare en liten rens som skulle til for å fikse den linsa, forteller Ahnfelt.

Ahnfelt mener det er en utfordring at elektronikkprodusenter ikke legger opp til at reparasjoner skal være mulig. Hun tror at det er en økende tendens. Hun ble klar over dette på en av fiksefestene i London. En iransk mann kom med en 40 år gammel radio han hadde hatt med seg da han dro fra Iran mange år tidligere. Ved siden av ham satt ei dame med en halvannen år gammel babycall som hadde sluttet å virke.

– Den gamle radioen ble fikset på en halvtime. Babycallen derimot kunne de ikke reparere. Det var noen sammenlimte plastbiter som gjorde at man ikke kom til elektronikken, forteller Ahnfelt.

Trenden gjelder ikke kun nyoppfinnelser, men også elektronikk som har vært i produksjon en stund.

– Tidligere kunne man ta ut trommelen på vaskemaskiner slik at man kom til maskinen for å fikse den. I dag blir ofte trommelen limt sammen slik at man ikke får tilgang, sier Ahnfelt.

LES OGSÅ: Har du lyst på noe nytt? Ikke noe problem, det er bare å brenne det du har.

– Jeg tror det er noe grunnleggende menneskelig i det å bruke hendene og mestre noe konkret og nyttig selv.

Kaja Ahnfelt, prosjektleder av Restarters Oslo

Barna må lære å reparere

På reparasjonskafeen har Hanne Isdal akkurat forklart sidemannen Ingvild Steiro hvordan man stopper en lue. Isdal kunne allerede noe håndverk fra før av, men fikk ekstra nytte av ferdighetene etter at den fem år gamle dattera hennes fant ut at saks finnes.

– Så det var bra jeg kunne litt fra før av da jeg måtte sy i de hullete barneklærne, men jeg er på ingen måte så god som moren min var, sier Isdal.

I dag har hun ikke noe spesielt som må repareres, men kom innom kafeen likevel. På bordet ved siden av henne ligger glidelåser i ulike farger, plastbokser med knapper, bånd, spoler, synåler og tråd. Alt som trengs for å reparere klær og tekstiler. Isdal snakker engasjert om gjenbruk, reparasjon og miljøet:

– Tekstilbransjen er noen råskinn! Det er jo som regel underbetalte, små barn som må lage plaggene, sier hun.

Isdal er opptatt av at den fem år gamle dattera hennes skal lære om bærekraftig utvikling.

– Det er viktig at barn får se at ting kan bli reparert. Man er ikke alltid nødt til å dra til butikken for å kjøpe noe nytt hvis det har sluttet å fungere.

LES OGSÅ: Fremtidens designere lærer om etikk og global handel allerede på videregående. De flinkeste får reise til India for å sjekke ut forholdene på nært hold.