«Jeg har fortsatt et kall»

LES OGÅ DE FIRE ANDRE INTERVJUENE MED FRAFALNE:

• GUNN HILD LEM: «Det var en lettelse å bli betydningsløs»
• JON PETTER HELGESEN-ETNESTAD: «Jeg så for meg at hvis jeg slapp, ville jeg gå til grunne.»
• LEVI FRAGELL: «Har det vært et helt bortkastet liv?»
• SHAKEEL REHMAN: «Ex.phil klarnet tankene mine»

Midt på 1980-tallet pløyde den katolske presten Rudi Kessel gjennom dagbøkene sine. I 29 år hadde han hver eneste dag skrevet ned sine bønner til Gud. Nå saumfarte han bøkene for siste gang etter et tegn på at han hadde blitt bønnhørt.

Han fant ingenting.

Med hud og hår

Kessel vokste opp i det han kaller en «A4-katolsk» familie i Belgia. Mora brukte kniven til å lage korsets tegn på brødet før hun skar det opp. På fredager hadde de fisk. Utover det påvirket religionen ikke hverdagen.

Da Kessel begynte på presteseminaret i Gent, trosset han foreldrene. Faren var i mot av ideologiske grunner – han var kommunist – og moren fordi hun så for seg at det ville bli et ensomt liv. Men Kessel mente å ha sett noe bak «de spindelvevbelagte ritualene», noe som løftet ham opp.

Han gikk inn med hud og hår. I til sammen 24 år sto han på for å utbre Den katolske kirkes tro.

Statistisk utfall

Derfor ble erkjennelsen etter å ha lest dagbøkene desto bitrere.

– Alt endte med et statistisk forventet utfall. Selv når jeg ba om det som var til velsignelse for Guds rike, skjedde det ingenting uvanlig. Jeg hadde engasjert meg så voldsomt og holdt min bit av avtalen – og så fant jeg ut at Gud ikke hadde holdt sin. Ikke engang en tidel!

75-åringen synker tilbake i stolen.

– Det styrket meg voldsomt til å si til meg selv «nå slutter du med det der», sier han.

Grått liv

Det var likevel prestegjerningen som falmet før troen gjorde det.

– Jeg var ikke herre i eget liv, det var andre som bestemte alt. Dessuten var det en ørkenvandring emosjonelt sett. Ingen intimitet. Det var et ganske grått liv, egentlig.

Signalene fra Vatikanet om det ikke var lov for prester å fagorganisere seg, samtidig som pave Johannes Paul II i en tale fortalte to millioner katolikker i Katowice i Polen at retten til å fagorganisere seg var «gitt av Skaperen», var dråpen for Kessel.

– Da avviklet jeg hele greia. Ikke på dagen, for jeg ville være human mot systemet og gi dem litt tid til å finne en etterfølger. Det ville jeg ikke gjort i dag, sier han.

Troen på Gud tok han med seg ut av kirkedøra. Men det tok ikke lang tid før også den slo sprekker.

– Når jeg da offisielt meldte meg ut av alt sammen, var det en befrielse – som å ta av lenker eller en tvangstrøye. Det er lenge siden nå, men jeg kan fortsatt kjenne på en glede når jeg tenker på det, sier han.

Toner flagg

– Har du et behov for å argumentere mot det du en gang trodde på?

– Både ja og nei. På den ene siden har jeg sagt til meg selv at nå har jeg forsøkt å overbevise folk om å tro på Gud i så mange år, så nå skal jeg ikke begynne å misjonere igjen. Men når jeg blir utfordret, kan jeg ikke gjøre annet enn å tone flagg. Og noen ganger synes jeg religiøse trekk er så hårreisende at jeg føler meg kallet til å gå ut og skrive et motinnlegg.

I 2011 ga han ut boka Hva skal vi med religion?, om sin egen vei ut av Den katolske kirke og religionens plass i samfunnet. Der retter han sterk kritikk mot sine tidligere kolleger.

– For meg virker det som du fortsatt har en misjonerende atferd?

– Jo, men jeg er ikke uenig i det. Jeg har funnet et svar som jeg er hundre prosent fornøyd med.

– Tviler du aldri på at Gud er død?

– Nei. Hele mitt liv forteller at den guden jeg en gang trodde på, er like død som Odin.