«Har det vært et helt bortkastet liv?»

LES OGÅ DE FIRE ANDRE INTERVJUENE MED FRAFALNE:

• GUNN HILD LEM: «Det var en lettelse å bli betydningsløs»
• JON PETTER HELGESEN-ETNESTAD:«Jeg så for meg at hvis jeg slapp, ville jeg gå til grunne.»
• RUDI KESSEL:«Jeg har fortsatt et kall»
• SHAKEEL REHMAN: «Ex.phil klarnet tankene mine»

På Spanias solkyst sitter en av Norges mest kjente frafalne. Han er der av helsemessige årsaker, og får mye tid tid å tenke. Nå lurer han på én ting: Har det vært et helt bortkastet liv?

Historien om Levi Fragell er grundig fortalt flere ganger, senest i oppgjørsboken Vi som elsket Jesus. Oppveksten i ulike pinsemenigheter i hele landet, predikantkarrieren og bruddet med troen. Via Skype forteller han om når han skjønte at det han hadde bygd livet sitt på, ikke lenger bar.

– Det som falt først var troen på mirakuløse påstander i karismatiske kristenmiljøer. Men jeg trodde fortsatt på Gud og kunne søke det guddommelige. Det satt så dypt i meg, sier han.

Forsøkte kvekerne

Han forlot pinsevennene og søkte videre. Var innom Den norske kirke og katolisismen. Etter hvert forsøkte han seg også på den stille andakten til kvekerne.

– Men med tiden falt også troen på en Gud som styrer livet vårt og verden. Det eneste som gjensto da, var et spørsmålstegn.

Han holdt likevel lenge muligheten åpen for at Gud var en mulighet. Hver gang han kom inn i et pinsemenighetslokale kunne han føle angst. Han hadde sviktet og fornektet.

– Det tok meg ti år å bli ateist, sier Fragell.

Holdt fasaden

Senere har han vært en markant motstemme i religionsdebatten.

– Hvorfor har du behov for å argumentere mot troende?

– Det var viktig for meg å advare mot svindel og lureri. Jeg så at folk ble skamlurt i det karismatiske miljøet, og det har jeg gjort til min fanesak på slutten av livet. Men jeg har aldri problematisert at andre mennesker tror. Det anser jeg som et privat anliggende.

– Men er det ikke fristende å la troende holde på med sitt?

– Absolutt. I mange år jobbet jeg i PR- og reklamebransjen og prøvde å holde meg på siden. Men nå som jeg er ferdig med den delen av livet som krever fasade, har jeg blitt mer framtredende. Jeg opplever at dette er et viktig og eksistensielt spørsmål for mange, og da kommer den såkalte empatien inn i bildet. Jeg vil ikke at folk skal bli lurt, sier han.

Kranglefant

Fragell tror mye av engasjementet hans kommer fra barndommens opplevelser.

– Og så er nok min genetiske disposisjon å være en kranglefant, sier han.

Å være en slik kranglefant blir lettere jo eldre han blir.

– Jeg trenger ikke lenger forholde meg til foreldre og familie som føler seg skuffet. Siden jeg flyttet mye rundt som barn, har jeg ikke noe hjemsted heller. Så det er ikke noe bygdemiljø som blir såret, sier han.

Falle i gulvet

Og nå sitter 75-åringen altså i et varmere land og tenker framover: Blir det noe bedre på de kristne sommerstevnene i år?

– Jeg blir så fortvilet over at det stadig dukker opp nye miljøer som driver med akkurat det samme som jeg opplevde da jeg var kristen, som helbredelsesmøter og tungetale. Nå har det til og med blitt normalt å falle i gulvet og sprelle og skrike. Det får fram mange sterke følelser i meg, sier han, og fortsetter raskt:

– Nå har jeg holdt på å kritisere denne delen av kristendommen i 40 år. Har det vært et helt bortkastet liv?