Dyp konflikt mellom ateistisk naturalisme og vitenskap

[ Bli med og diskuter på Verdidebatt.no! ]

Det er filosofiprofessor Alvin Plantinga som kommer med denne påstanden, som mange vil finne både overraskende og provoserende. Men han gjør mer enn å påstå: Han har skrevet en bok for å underbygge sin oppfatning. Tittelen er «Where the conflict really lies. Science, religion and naturalism».

Med naturalisme mener Plantinga noe mer enn bare ateisme.

– Naturalismen er et komplett verdensbilde, eller en kvasi-religion, som sier at det ikke er noen Gud eller noe liv etter døden, og at mennesket bare er et dyr som lever på en spesiell måte, skriver han.

Mange – for eksempel de såkalte nye ateistene – mener at naturalisme er en del av det vitenskapelige verdensbildet, og dermed at tro på Gud er i konflikt med vitenskapen. Plantinga definerer Gud som «en personlig agent som har skapt verden, og er allmektig, allvitende og fullkomment god» – og tar fatt på å vise at å tro på en slik Gud ikke er uvitenskapelig.

LES OGSÅ: Ateistenes åndelige lengsel

Utviklingslæren

Evolusjon – eller utviklingslære – er et område der det har vært mange krasj med de gudstroende de siste hundre årene. Og selvsagt må utviklingslæren være uantakelig dersom man mener Bibelens seksdagers skapelse er en konkret beskrivelse av hvordan alt ble til.

Plantinga mener derimot det ikke er noen nødvendig konflikt mellom Bibelens skapelsesberetning og læren om at alt er blitt til gjennom naturlig seleksjon og utvikling. Man kan godt tro at Gud står bak og styrer utviklingen. Men de moderne ateistene vil hevde at utviklingen skjedde helt tilfeldig uten noen styrende vilje bak. Det, mener Plantinga, er ikke et vitenskapelig faktum, men et trosstandpunkt.

– Denne idéen er ikke en del av den vitenskapelige utviklingsteorien, men i stedet et metafysisk eller teologisk tillegg, skriver Plantinga.

LES OGSÅ: Ekstremister truer Indonesias minoriteter

Mirakler

Kristne tror at Gud står bak naturlovene, at han opprettholder en forutsigbar verden vi kan orientere oss i. Men kan Gud gripe inn og handle i verden på tvers av disse lovene? Kan vi tro at det kan skje mirakler, slik som at Jesus sto opp fra de døde, når naturlovene sier noe annet? Og hvis Gud kan gripe inn og sette naturlovene til side, hvorfor lar han tilsynelatende være å gjøre det når en god Gud etter vår mening burde handle?

Her ligger mange teologiske og filosofiske problemstillinger – men i denne sammenhengen er spørsmålet bare om det er uvitenskapelig å tro at Gud kan handle utenfor de lovene som vitenskapen har avdekket for universet.

– (Slik mange ser det) er det vitenskapen som oppdager og fremmer de naturlige lovene, og dersom Gud gjorde mirakler eller grep inn i verden, måtte han gå på tvers av disse lovene, og det mener de er uforenlig med vitenskap, sier Plantinga.

LES OGSÅ: – Fint å jekke ned de som er litt høyt på strå

Klassisk fysikk

Hvis vi holder oss til den klassiske fysikkens verdensbilde, så henger alt sammen etter mekanikkens lover og etter prinsippet om årsak og virkning. Men den klassiske fysikkens lover gjelder bare i et lukket system, der vi forutsetter at det ikke skjer noen påvirkning utenfra. Det er imidlertid ingenting som tilsier at verden må være et slikt lukket system, mener Plantinga.

– Det er ikke noe i klassisk vitenskap generelt som krever at det materielle universet er et lukket system. Et slikt krav ville ikke være fysikk, men et metafysisk eller teologisk tillegg, skriver han. Et helt lukket univers vil heller ikke ha rom for menneskets frie vilje – og det er jo nettopp standpunktet til en del ateister.

– Det vi kan konstatere er altså ikke en konflikt mellom gudstro og vitenskap, men mellom religion – som for eksempel kristendommen – og en spesiell metafysisk oppfatning om at er universet årsaksmessig lukket, konkluderer han.

LES OGSÅ: – Transhumanismen er menneskefiendtlig ønsketenkning

Kvantefysikk

Om vi går til moderne kvantefysikk, vil vi se at det ikke er mulig å forutsi at en bestemt hendelse vil føre til et bestemt resultat. En del moderne teologer mener det er uforenlig med Guds natur å gjøre naturen uforutsigbar ved å bryte naturlovenes årsak-virkning-sammenheng. Men det er en teologisk innvending, ikke en vitenskapelig. Disse teologene kan ikke være informert om hva moderne kvantefysikk sier om årsak-virkning, sier Plantinga.

– Det er ikke noe verken i klassisk eller moderne naturvitenskap som er inkonsistent med spesielle guddommelige inngrep i verden, konkluderer han.

Psykologi

Hva så med psykologi? Freud har forklart religion som en form for ønsketenkning. Moderne utviklingspsykologer har kommet med teorier om hvordan hjernen har utviklet spesielle egenskaper som disponerer oss for religion.

Slike naturlige forklaringer på religion har fått mange til å anta at religion bare er en illusjon skapt av våre hjerner.

Men, sier Plantinga, selv om disse forklaringene skulle være holdbare, så er påstanden om at religionen er en illusjon, ikke noen vitenskapelig påstand.

– En seriøs teist vil tenke at Gud må ha skapt oss slik at vi kan komme til å kjenne ham, og at de funksjonene ved våre kognititve prosesser som skaper gudstro derfor også gir oss sann tro... Dette er Guds metode for å få oss til å se at han faktisk finnes og bryr seg om oss, skriver Plantinga.

Men det finnes utviklingspsykologiske skoler som sier at religion er falsk bevissthet, at moral bare er genene våre som vil reprodusere seg og at all godhet bare er kamuflert egoisme. En slik vitenskap vil være i strid med kristen tro, sier Plantinga. Men da har den innebygd metafysiske forutsetninger som ikke er vitenskapelige.

Overflatekonflikt

Han mener også visse former for historisk-kritisk bibelforskning er i konflikt med kristen tro, nemlig de som forutsetter at det ikke kan være noen guddommelig innflytelse på bibelteksten.

Alle slike påståtte konflikter mellom tro og vitenskap viser seg å være tilsynelatende konflikter, konkluderer Plantinga. De skyldes at man har bygd inn metafysiske forutsetninger i selve vitenskapen, som dermed ikke er ren forutsetningsløs vitenskap.

Mens konfliktene mellom gudstro og vitenskap derfor er på overflaten, er det derimot en dyp sammenheng mellom vitenskap og gudstro, mener Plantinga.

Moderne vitenskap er utviklet i en kristen kultur, og alle naturvitenskapens pionerer var gudstroende. Det er ikke noen tilfeldighet, sier Plantinga. Troen på en skaper som har skapt mennesket i sitt bilde er nemlig avgjørende for vitenskapens utvikling.

Virkeligheten

Den første forutsetning for vitenskap er at det vi erfarer med våre sanser er i samsvar med virkeligheten. Om vi tror at mennesket er skapt i Guds bilde, er det all grunn til å tro at Gud har skapt oss og verden slik at vi er i stand til å erfare den. Men for en naturalist er det vanskelig å begrunne. Det framstår nærmest som ren flaks, sier Plantinga.

Vitenskap forutsetter dessuten at verden har en høy grad av pålitelighet og forutsigbarhet. For den som tror at Gud har skapt verden og styrer den, er det rimelig å vente seg at verden har orden og regularitet. Det kan riktig nok også argumenteres for at Gud er fullstendig uforutsigbar, og at han dermed har skapt en verden som er uberegnelig. Men fra Thomas Aquinas av har synet på Gud som rasjonell – og dermed muligheten for at vi kan stole på fornuften – vært det dominerende.

– Fra naturalismens synsvinkel er denne regulariteten og eksistensen av naturlovene ren og skjær kosmisk flaks, skriver Plantinga. Derfor konkluderer han med at vitenskapen har en dyp sammenheng med gudstro, mens derimot naturalisten må se det som en merkelig tilfeldighet at vitenskapen har utviklet seg.

Naturalismen

Ikke bare må naturalisten mene at vitenskapen er resultatet av et kosmisk lotteri. Faktisk er det umulig å være vitenskapelig og samtidig være naturalist, mener Plantinga.

Begrunnelsen hans ligger i utviklingslæren. Man må altså anta at utviklingslæren er en gyldig vitenskapelig teori for å følge hans argumentasjon.

En naturalist vil mene at alle våre oppfatninger om tilværelsen er produkter av fysiske prosesser i hjernen. En reduksjonistisk naturalisme vil hevde at oppfatningene våre er slike fysiske prosesser, en ikke-reduksjonistisk naturalisme vil mene at de er avhengige av fysiske prosesser.

En naturalist som tror på utviklingslæren (hva så godt som alle gjør), vil mene at disse fysiske prosessene – og dermed oppfatningene våre – er blitt til ut fra hva som tjente til overlevelse for individ og art. Men dermed er det umulig å avgjøre om oppfatningene er sanne. Det eneste som kan sies om dem, er at de er tilpasset omgivelsene. Det er ikke mulig å skjelne sanne oppfatninger fra illusjoner og misoppfatninger, så lenge de er tilpasset. Med andre ord kan man ikke både tro på utviklingslæren og naturalismen og samtidig kunne stole på at vi er i stand til å oppfatte virkeligheten slik den er – noe som er forutsetningen for vitenskap.

Konflikten

Det er en konflikt mellom religion og vitenskap. Men ikke den konflikten vi vanligvis tror, konkluderer Plantinga.

– Gitt at naturlisme er en kvasi-religion, er det en konflikt mellom religion og vitenskap. Men konflikten er ikke mellom vitenskap og gudstro. Den er mellom vitenskap og naturalisme. Det er der den virkelige konflikten ligger, avslutter filosofiprofessoren.