Ateistenes åndelige lengsel

I forrige uke så jeg dokumentarfilmen The Immortalists, som følger to biologer i jakten på det evige liv. Denne «forskningen» foregår symptomatisk nok i California, delstaten som mer enn noen annen symboliserer angsten for å bli gammel.

Det store spranget – der menneskeheten helt stanser aldringsprosessen – er rett rundt hjørnet, mener de to. Det eneste som trengs er litt mer forskningsmidler. En av dem mener at «verdens første tusen år gamle menneske er allerede født», noe som gir «tusenårsriket» en helt ny valør.

LES OGSÅ: - Jeg måtte riste den kristne troen av meg for å overleve

Selv tolker jeg forsøket på å overskride naturens forutsetninger som en åndelig lengsel. En hjemve som har gått seg vill i sin egen virkelighetsforståelse. To andre nyheter berører det samme:

1) Sam Harris, en av nyateismens grunnleggere, har nettopp skrevet boka Waking Up, der han tar til orde for meditasjon og «spiritualitet uten religion».

2) Det ikke-religiøse livssynsfellesskapet The Sunday Assembly, ønsker å trekke veksel på det oppløftende aspektet ved kirken – «but without any of the God business.» Altså spiritualitet minus det der med Gud. Dette i tråd med filosofen Alain de Botton som lenge har snakket om å bygge egne «ateistkirker», siden «religion er et altfor godt konsept til å overlates til de troende».

Så var kanskje mennesket noe mer enn kvarker og kromosomer likevel? Er det derfor sjefsateisten Sam Harris har begynt å meditere? Fordi han ikke finner sin bestemmelse, eller sin «natur», om han ikke også søker mot det immaterielle?

LES OGSÅ: Humanist har samlet inn 50 ateist-vitser

I denne ateistiske vendingen mot det åndelige eller spirituelle, ligger i realiteten en oppløsning av naturalismens egen trosbekjennelse. En erkjennelse av at mennesket har en dypere klangbunn enn det materialistiske verdensbildet forutsetter. Det er ikke langt derifra til «Gud». Strengt tatt er det det samme.

For med «Gud» menes noe ganske annet enn det Harris og de Botton avviser. Kanskje tenker de at den Gud er en slags «person» der ute? Eller at Gud er noe som hører hjemme innenfor et avgrenset læresystem, mens åndelighet mer handler om indre erfaringer av overskridende art?

De kunne med fordel lest litt Platon («alt edelt som mennesket strekker seg mot, konvergerer mot Den ene»), eller lest seg opp på den apostelen Johannes, som sa «Vi er i Den sanne» (1. Joh 5,20).

Med Gud menes altså ikke noe «der ute», heller ikke noe «her inne», den foretrukne talemåten blant nyreligiøse. Nei, forholdet er snarere helt omvendt: «Vi som er i hans Sønn». Vi i ham. Her er vi helt i språkets randsone, så det er kanskje bare to ting som duger: Meditasjon og stille kontemplasjon.

LES OGSÅ: – Bør være lett å le av ateister

Hvilket bringer oss til Harris sin egen buddhisme-flørt. For buddhisme er ikke «religion uten Gud». Den som titter nærmere vil se hvordan buddhismen trekkes – som av tyngdekraften – i retning av et slags gudsbegrep. I den folkelige buddhismen er da også Buddha guddommelig: Han tilbes.

Med disse perspektivene på plass, ville kanskje Harris og de Botton vært litt mindre oppsatt på å nappe Gud ut av «et godt konsept».

Jeg tror mye av uviljen koker ned til et sett betente ord. Ta for eksempel «religion». Et ord som ikke klarer å skille mellom Mor Theresa og IS. Og som slår japanske zen-buddhister i hartkorn med amerikanske vulgærpredikanter.

LES OGSÅ: USAs flyvåpen sparker ateist som nekter å avlegge ed

Hva skal vi egentlig med et slikt ord? På tide å kassere hele termen?

For hvis den bare betyr folk som har en tro, og som kommer sammen for å sosialisere denne overbevisningen, da skylder vi å ta med ateistmenigheten The Sunday Assembly, Sam Harris og Alain de Botton i samme slengen. Ja, til og med de to forskerne i The Immortalists.

[ Diskuter på verdidebatt.no! ]