Avisene lot biskop Birkeli være utro i fred

Dagbladet sjefredaktør Roald Storsletten sa tvert nei til å trykke historien om Fridtjov Birkelis langvarige utroskapsforhold, og Dagblad-journalisten Knut Eidem som kjente alle detaljer i saken ble i stedet ekteparet Birkelis beste venn og sjelesørger.

– Jeg er ikke i tvil om at samtlige aviser ville ha skrevet om dette i dag. I dag ville det vært umulig å la være, sier Per Edgar Kokkvold, presseveteran og tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, til Vårt Land.

LES MER: Dobbeltlivet felte kongens biskop

‘Ikke beskyttet i dag’

– Hvordan tror du mediene ville håndtert en sak tilsvarende «Birkeli-saken» i dag, biskop Tor B. Jørgensen?

– Media ville ikke beskyttet en biskop som bedrev et åpenbart dobbeltspill.

Tomm Kristiansen, forfatteren av boka Biskopens hemmelighet som kommer ut i dag, er sterkt kritisk til at pressen unnlot å skrive om at Den norske kirkes fremste leder i mange år hadde levd et dobbeltspill og sveket både kona og kirken.

LES OGSÅ: – Utroskap forekommer i norsk kirkeliv også i vår tid

Beskyttet Birkeli

– Dagbladet og den mektige A-pressesjefen Olav Brunvand var årsaken til at denne saken ikke kom i avisene. Mediene bestemte seg for å beskytte biskopen, fastslår Kristiansen.

– Redaktørene mente at Birkeli var en kjekk kar som dessuten aldri hadde vært moralist. «Det eneste vi får ut av å skrive om dette er å ødelegge en liten, sårbar familie», sa de.

– Er det ikke i tråd med god skikk i seriøs presse å beskytte folk fra omtale av privatliv og personlige nederlag?

– Jo, det er et viktig anliggende å beskytte mennesker. Men tildekkingen som biskopene og redaktørene bidro til i denne saken, var like mye for å beskytte kirken som familien Birkeli. Biskopen selv ba jo ikke om noen beskyttelse, tvert imot. Han ønsket å stå fram og bekjenne sine synder i full offentlighet. Han skjønte at han ikke kunne fortsette som biskop etter å ha levd et slikt dobbeltliv. Men han var bitter over å bli skjøvet ut av kirkens bakdør, uten et takkens ord, verken fra biskopene, Oslo bispedømmeråd, Kirkerådet eller Bibelselskapet, sier Tomm Kristiansen.

LES OGSÅ: – Smertefullt å lese historien om Birkeli

Vulgær versjon.

– Hvordan tror du medier og kirken hadde håndtert en tilsvarende sak i dag?

– Jeg tror Vårt Land hadde vært først ute med saken. Vårt Land ville gjort det for å si til seg selv: «Det er bedre at vi skriver om dette enn at saken kommer ut i vulgær versjon annet sted.» Jeg tror Vårt Land med den største selvfølge hadde begynt å borre i omstendigheten: Hvem regisserte en dramatisk avgang på 48 timer? Hvor var personalpolitikken?

Kristiansen mener det er interessant at ingen av kirkelederne som ble intervjuet om saken i 2001, beklaget.

– Men alle var fulle av ros for at pressen ikke hadde skrevet om saken tidligere. Dermed berget kirken sitt eget skinn og sine løgner, sier han.

LES OGSÅ: Hull på verkebyllen

– Beskyttet kirken.

Per Edgar Kokkvold, presseveteran og ekspert på presseetikk blant annet gjennom arbeid i Pressens Faglige Utvalg (PFU), har lest gjennom deler av Biskopens hemmelighet der pressens agering og rolle i «Birkeli-saken» blir beskrevet:

– Kristiansen har rett. Biskopene løy like mye for å beskytte kirken som familien Birkeli. Medienes taushet i 1972 er først og fremst et bilde av tiden man levde i‚ med datidens respekt for makten og forbindelsene mellom makten og pressen. Kristiansen skriver at Birkeli selv ønsket å stå fram, og at biskopene løy om hvorfor han sluttet. Dette gjør at saken blir særlig alvorlig.

Kokkvold mener det er nødvendig å forstå medienes manglende omtale av Birkeli-saken for over 40 år siden, ut fra datidens tenkning.

Elitens runddans.

– Den gang var det ikke de pressetiske, faglige vurderinger som var avgjørende. På den tiden kom mye av det som burde ha kommet på trykk, aldri ut til leserne, fordi pressen hadde utrolig stor respekt for de mektige menn og for institusjonene. Presse og politikere, og den øvrige maktelite inklusive kirkeledere, var en del av elitens runddans, sier Kokkvold.

Slik er det heldigvis ikke lenger, mener Kokkvold. Samtidig er han klar på at det er mye ved menneskers privatliv som ikke hører hjemme i det offentlige rom.

– Norsk presse vet også i dag mye om privatlivet til maktens kvinner og menn, også om deres utroskap, uten at man skriver om det. Mediene tenker og vurderer om det er relevant og aktverdige grunner til å publisere.

– Hvordan tror du mediene hadde håndtert en tilsvarende sak i dag?

– Jeg er ikke i tvil om at det ville blitt publisert. Sammenheng mellom ord og handling er sentralt her. En biskop må regne med omtale av sine utenom­ekteskapelige affærer, mener Kokkvold.

Ikke i skuffen.

Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug tror heller ikke noe nyhetsmedium «ville lagt en slik sak i skuffen» i våre dager.

– Verken Dagbladet eller Vårt Land ville latt være å omtale en slik sak nå. De ville ha skrevet om den, på en sober måte.

Han er sikker på at den aktuelle kirkeleder i en slik tenkt sak ville blitt utfordret av mediene til selv å fortelle hva saken gjaldt:

– Jeg vil anta at vedkommende ville ha lagt seg flat, beklaget sin oppførsel og sagt at dette var klanderverdig, sier Nordhaug.

Kommunikasjonsdirektør Trude Evenshaug i Kirkerådet sier det er pressens rolle å avkle makten der den opptrer i strid med egne normer.

– Det er ikke urimelig å forvente at kirkelige ledere lever som de lærer. En må regne med at pressen setter søkelyset mot dobbeltmoral. Det har offentlighetens interesse å få vite om folk i betrodde stillinger er tilliten verdig. Verken kirken eller pressen bør feie under teppet klanderverdige saker og ting, sier hun.