Når en ledende biskop i Den norske kirke går av som følge av langvarig utroskap, er det pikant nok til at det kan bli bok ut av historien over 50 år senere. Når forfatteren i tillegg er en eminent forteller, er det enda større grunn til å gi seg i kast med «Biskopens hemmelighet».
NRK-journalisten Tomm Kristiansen er aldeles ikke uten en kirkepolitisk agenda. Tradisjonell norsk misjonsvirksomhet, kristne ledere og konservativ kristendom spesielt, får gjennomgå så det suser.
LES HELE HISTORIEN: Dobbeltlivet felte kongens biskop
Men la ikke det skygge for det viktigste budskapet i boken: Misjonæroppdraget ble gjort for stort. Norske misjonærbarn ble på uanstendig vis i årevis forlatt på misjonens barnehjem i Norge, uten kontakt med foreldrene langt sør i Afrika. Fridtjov Birkeli var borte fra sin far og mor fra han var seks til han var 13 år. Det fikk følger for voksenlivet.
Dette er ingen bokanmeldelse. Hensikten med denne kommentaren er å fortelle hva som kan skje når journalistikken bidrar til å stikke hull på en verkebyll som hadde smertet altfor lenge.
Forelsket i Astri
Den reelle årsaken til biskop Fridtjov Birkelis avgang som biskop 5. september 1972, var kjent i engere kretser. Som teologistudent på 30-tallet ble han dypt forelsket i Astri. Han ville gifte seg med henne, men ledelsen i Det Norske Misjonsselskap ville at han skulle vente til språkstudiene var over. Resultatet ble en hevet forlovelse. Ringen kom i posten.
Som biskop, i Stavanger og siden i Oslo, hadde han over mange år et forhold til Astri, mens han fortsatt var gift.
I Dagbladet ble hans utroskap vurdert som en privatsak som ikke skulle komme offentligheten for øre. Denne holdningen var blitt sementert i norsk presse gjennom 30 år. Så skrev Bergens Tidende en nyhetsartikkel våren 2001. Den hadde noen kildemessige svakheter, men artikkelen ga støtet til at Vårt Land valgte å gå grundig journalistisk inn i en fortsatt betent sak.
De som har lest Vårt Land de siste 35 årene, vet at journalist Jan Arild Holbek ikke er en utpreget sensasjonsjournalist. Men han har en dyp innsikt i hva som rører seg i norsk kristenhet. Han fikk i oppdrag å lage en hovedsak om biskopen som tilsynelatende gikk av frivillig, men som i realiteten ble tvunget til å si takk for seg av det øvrige kollegiet.
Rabalder
Selvsagt ble det rabalder da artikkelen ble presentert i Vårt Land lørdag 21. april 2001. Mange lesere lot høre fra seg. «Dette var det helt unødvendig å rippe opp i 30 år etter».
Etter å ha vært sjefredaktør i Vårt Land i nesten 25 år, sitter jeg med svært mange gode, men også noen dårlige erfaringer. Et av de minst sjarmerende trekkene er redselen for den såkalte signaleffekten i kristelige miljøer. Velmenende som bare det! Kristendommen skal ikke komme i dårlig lys, men konsekvensen er tett og dårlig luft.
Det kom også noen positive reaksjoner på Vårt Lands hovedsak. Mange mente at artikkelen ga et verdifullt innsyn i norsk kirke- og kristenliv. Aftenpostens Harald Stanghelle skrev at «det er et menneskelig og kirkelig drama som nå dokumenteres, med fortielse og kirkelig historieforfalskning». Godordene kom etter hvert fra mange hold.
Men Vårt Lands redaksjon hadde gjort seg skyldig i én litt kuriøs feil og én grov feil.
Artikkelen fikk Torunn Elisabeth Birkeli til å gripe til pennen. I et kvast, men reflektert brev, gjorde niesen til Fridtjov Birkeli redaksjonen oppmerksom på at vi hadde gått i baret. «Onkel Fridtjov gikk aldri med noen hund, han hadde aldri hund». Denne feilen ble aldri rettet i Vårt Land, med den følge at historien om biskopens hund lever videre i Tomm Kristiansens historiefortelling. Men bokforfatteren mener at det er han som har rett; Birkeli hadde hund.
Langt verre var det med den andre faktafeilen: Vårt Land hevdet at Birkelis nære familiemedlemmer var døde. Niesen fortalte oss at det satt en høyst levende søster av den tidligere biskopen i Porsgrunn. Hun het Margaretha Overaa. Som prestefrue hadde hun en sterk kirkelig tilknytning, men var nå blitt enke.
Møtet med søsteren
Vi skjønte straks at vi hadde med sterke og oppdemmede følelser å gjøre. Journalist og sjefredaktør satte seg i bilen den påfølgende tirsdagen og var spente på hva som ville møte oss i Porsgrunn
Det ble ikke noe rabaldermøte. I stedet ble det en historiefortelling om hva fortielse kan få å bety for dem som står nærmest.
«Den ukjente historien» var slett ikke ukjent. Margaretha hevdet at historien til tross for manglende offentlighet, måtte ha gått fra munn til munn. «Det ble plutselig så trangt rundt bordene når vi kom», «Det var ikke lenger så lett å få innpass» fortalte Margaretha, også hun en god historieforteller. Hun var klar på at hun hadde ønsket at Vårt Land kunne ha ventet med å rippe opp i historien til hun var død.
Møtet i Porsgrunn varte i flere timer. Det ble gode refleksjoner. Vi fikk en tydelig opplevelse av at Vårt Lands offentliggjøring av «Den ukjente historien» hadde bidratt til å renske luften. Familiemedlemmer hadde fått snakket ut om saken som hadde vært vond og vanskelig. Og når hendelsen først var kommet fram i offentligheten, var det godt at det hadde skjedd på en så korrekt og ordentlig måte som i Vårt Lands reportasje, fikk vi vite.
Møtet med den aldrende damen og Birkelis niese ble en sterk påminnelse om at det er lettere å velge tildekking fremfor åpenhet. Men det som holdes tildekket har sin pris, både for de som er sterkest involvert og deres omgivelser. Tomm Kristiansens bok er en dokumentasjon på hvor høy prisen ble.
Vi reiste tilbake til Oslo med en fornyet tro på at seriøs journalistikk kan gjøre sin gode virkning, også når det er en ømtålig sak som bringes opp. Vårt Land skulle ha gjort det før, men det var likevel ikke for sent.
