Vrangvillig flokkmentalitet mot Sylvi Listhaug

Guro Riksaasen går i Vårt Land 19. februar til angrep på meg på grunn av en uttalelse jeg kom med på KS Landsting tirsdag 16. februar. Uttalelsen var i forbindelse med en bestemt hendelse på denne konferansen.

Sammen med Sylvi Listhaug og en del andre politikere stod vi oppe på scenen og ble intervjuet av Terje Svabø. Jeg mente etter hvert at Svabø gikk ut av sin rolle som objektiv konferansier og i stedet inntok rollen som kritiker, og opplevde så at representanter fra andre partier hengte seg på denne kritikken.

Til slutt ble vi vitne til en «alle mot en»-situasjon som jeg følte det var riktig å påpeke. Særlig i lys av at temaet for hele konferansen var «Utenforskap». Deltakerne gjorde nettopp det man var der for å diskutere hvordan man kunne forhindre.

Upresis. Jeg vet ikke om Riksaasen var til stede på samme møte som meg, eller om hennes kommentar er skrevet på bakgrunn av andre mediers noe upresise gjengivelse av det som skjedde. For når man leser gjengivelsene kan det se ut til at jeg ga en generell kommentar i den berømte «debatten om debatten». Det gjorde jeg ikke.

For det jeg vet er at Sylvi Listhaug er en voksen person som ikke trenger at hverken yngre eller eldre statssekretærer tar henne i forsvar. Hun står støtt på egne ben. Jeg håper også at om jeg igjen opplever en liknende­ ­situasjon som den på tirsdag, så vil jeg nok en gang ta til motmæle. En slik flokkmentalitet, som i den situasjonen jeg var i, var preget av vrangvilje og mobbing, rettet mot en bestemt person. Dette er nemlig hverken dannet eller­ ­egnet for god ­politisk ­debatt.

I lys av dette blir Riksaasens frykt for at jeg «står i fare for å legge lokk på en viktig debatt som ikke bare er sentral for forståelsen av hvem vi er og hvilke verdier vi har som nasjon, men bokstavelig talt livsviktig for ekstremt sårbare mennesker», ganske så underlig og ikke så rent lite overdramatisk.

Berolige. Og jeg kan berolige henne med at mitt engasjement for flyktningbarn, som jeg selv har vært en gang, fortsatt er til stede. Hva som er barnets beste­ byr på vanskelige avveininger. Det er ikke alltid til barnets beste at barnet innvilges opphold i Norge. Barnets beste skal også veies opp mot andre viktige ting, som innvandringsregulerende hensyn og at praksis ikke bør oppmuntre andre, og særlig barn, til å søke asyl i Norge uten behov for beskyttelse.

Regjeringen er nå i gang med å følge opp den tverrpolitiske avtalen fra november i fjor om å gi politisk støtte til iverksettelse av tiltak for innstramminger i asylpolitikken. Etter min mening er disse tiltakene både ansvarlige og nødvendige for å bidra til en bærekraftig tilstrømning til Norge.