Tom Heide

Teolog og oversetter, bosatt i Frankrike

«Veiene til Sion sørger, ingen kommer til festene. Byportene ligger øde, prestene sukker. Ungjentene klager, selv har hun bitter sorg.» (Klagesangene 1,7).

Ingenting er som før, og ingen vet når alt blir normalt igjen, om det da engang virkelig blir det. Paris ligger øde i det utrolig vakre vårværet, som i spottende stahet fortsetter å terge alle som vil ut. Her i min bretonske landsby er biler og fotgjengere så sjeldne at man løfter hodet for å se hvem det er. Ofte er det en traktor som kjører forbi – bøndene jobber. Det skal ikke mangle på mat. Kirkene er naturligvis stengt (også for begravelser), men det er også kaféene, skogene, strendene og de vakre kyststiene.

Blodig ironi

På fransk heter faste «carême», som kommer av latinsk quadragesima, 40. Er det ikke en blodig ironi i at ordet «karantene» også betyr 40 – «omtrent 40». Som om skjebnen, kirken og sekulariserte franske myndigheter spiller på lag. 40 vonde dager? Koronaviruset har ikke bare drept ca. 6000 franskmenn hittil, men lagt brakk oppimot halvparten av landets økonomi og tvunget alt som heter menneskelig samvær over i virtuelle former. Selv kjærligheten – mange par og familier er atskilt. Påsken ble avlyst, og en del av sommeren kan bli det. Men karantenen fungerer, selv i et så udisiplinert folk som det franske, tross 350.000 bøter. Den fungerer fordi folk er redde.

Smitten sparer ingen. 17.–21. februar samlet den evangelikal-karismatiske kirken «Den åpne døren» 2500 deltakere fra hele landet i Mulhouse i Øst-Frankrike til «faste- og bønneuke» uten de ringeste tiltak mot faren, som ingen hadde identifisert på det tidspunktet. Denne kristne samlingen ble en atombombe – Jesu intetanende, evangeliserende venner spredte viruset overalt i landet, sågar helt til Guyana.

LES OGSÅ: Koronasmittet Knut Vollebæk: – Det går an å leve gjennom sykdommen

Jeg ber jeg for alle modige 

Lovlig fysisk aktivitet er begrenset til én kilometer fra heimen. Derfor flyr jeg like godt rundt som en idiot i hagen. Gjerne en time. Men mens jeg løper, ber jeg for alle modige og mindre modige helsearbeidere og de som nå transporterer intensivpasienter med tog og fly fra en landsdel til en annen eller til Tyskland fordi sykehusene i Øst-Frankrike og Paris-området er overfylte, jeg ber for alle vaskehjelper som bare MÅ på jobb, for lastebilsjåførene, dagens spedalske, som lever et helvete uten mat og dusj og toalett fordi alt er stengt, men de må jo likevel skaffe mat og masker til hele landet, jeg ber for uteliggerne som ikke får et rødt øre lenger fordi gatene er tomme, for de «usynlige» i begravelsesbyråene som må pakke koronaofre sterilt ned i kistene, jeg ber for alle permitterte industriarbeidere som lurer på hvordan skal de få betalt husleien med redusert lønn og som sitter der oppe i den trange leiligheten i 10. etasje, med bråkete unger - naboens er verst, jeg ber for kvinner og barn som blir slått når nervene brister etter to ukers innesperring og et par øl for mye.

Sykehusene frykter morfinmangel

Jeg ber også (veldig ufransk) for vår unge Fyrste og hans råd og all vår Øvrighet, jeg ber for den arrogante professor Raoult, han som ser ut som en blanding av Gandalv og Sarumann i Ringenes herre, men kanskje er verdens frelser med sin hydroklorokin-medisin mot korona selv om yppersteprestene i Jerusalem-Paris taler ham midt imot.

Og apropos medisin, er sykehusene redde for å mangle morfin til de døende, min legedatter i Paris skjelver i stemmen når hun sier det. Sjefen hennes, den kjente kvinnelige overlegen på 55 år med tretti ansatte på genetisk avdeling, meldte seg nettopp som frivillig i koronakrigen. Som sykepleier.