Vi må snakke ærlig om livet
DOWNS SYNDROM: Tror vi virkelig at livet blir lettere og bedre bare vi tester mer, rydder unna det ukjente og forsøker kontrollere alt? Jeg tror det er en fattig og farlig vei.
FAR OG DATTER: – På ultralydrom rundt om i Norge skjer det utrolig mange avgjørende øyeblikk. Det må man ikke ta lett på, skriver Kjetil B. Larssen.
Privat
I kronikken «Mangfold i fare» (VL 9. februar) uttrykker KrF-leder Olaug Bollestad en økt bekymring for at «økt bruk av tidlig fostertesting som del av svangerskapsomsorgen, i kombinasjon med en utvidelse av grensen for fri abort, vil sette flere gravide i svært krevende valgsituasjoner».
Jeg er enig med Bollestad. Vi opplevde stort abortpress på ultralydrommet for snart fem år siden. Da fikk vi beskjed om at det var noe galt med barnet i magen. Legen sa at det kunne se ut som det gikk mot en naturlig abort, muligens trisomi 13 eller 18, men at det hun fryktet mest var at det var et barn med Downs syndrom.
Vanligvis jobbes det hardt på sykehus for å redde liv, men her var det motsatt. Vi opplevde at legen ikke godtok svaret vårt om at vi ville beholde barnet, selv etter at vi hadde gjentatt det tre ganger. Til svar ba hun oss om å «google og tenke på det». Hele opplevelsen fikk oss til å føle oss alene, litt dumme og som en byrde. Informasjonen vi fikk var ensidig for abort og diskriminerende mot barn med Downs syndrom. Når man legger til den autoriteten en lege har, førte det til en svært ujevn maktbalanse overfor oss sårbare og usikre foreldre, for ikke å snakke om makten over barnet. Hadde vi ikke hatt en sterk overbevisning på forhånd om å beholde barnet uansett hva, vet jeg ikke hva utfallet ville blitt.
