Vidar Mæland Bakke

Prest og forfatter

Å være åpen om psykisk helse og selvmordsproblematikk er en krevende øvelse. Hvordan bidrar vi til den sunne åpenheten som forebygger og lindrer? Hvordan viser vi nødvendig respekt både for den som er borte og de som sitter igjen?

Viktig å snakke

Selv synes jeg fortsatt det er vanskelig å skjelne mellom den psykiske sykdommen jeg hadde og den rasjonelle og overveide, ja, ganske hensynsløse gutten som planla å ta sitt eget liv. Hvordan kunne jeg tillate meg selv å gjøre noe så forferdelig mot mennesker rundt meg? Slike tanker er vi mange som har.

Det er viktig at det skrives og snakkes om det mørket som altfor mange mennesker befinner seg i, slik at vi opplever gjenkjennelse og bryter tabuer. Det er viktig at fagfolk kommer til orde, og jeg tror vi trenger fortellinger fra virkeligheten, både gjennom skjønnlitteratur og sakprosa. Men vi skal huske at hver fortelling er unik. Og vi vet ikke alt selv om noen forteller litt.

LES OGSÅ: Dansk teolog og journalist: «Selvmord og aktiv dødshjelp er to sider av samme sak»

Tabu med sinne?

Selvmord er ikke et regnestykke som går opp. Selvmord etterlater mange ubesvarte spørsmål. Vi som har vært i dette mørket kan bevitne hvor vanskelig det er å forklare våre handlinger. Når vi snakker om det, må det være greit at vi ikke helt klarer å forstå og forklare det selv.

Det skal også være lov for den som sitter igjen å kjenne på sinne i sorgen. Noen av oss som har en tro, retter kanskje dette sinnet mot en Gud som tillater at mennesker skal ha det så mørkt at de ikke vil leve lenger. Er det også tillatt å kjenne på sinne overfor den som tok sitt eget liv, som lot oss være igjen? Eller er det et nytt tabu i en tid der vi helst definerer alt ved selvmord som sykdom?

Kan ikke godtas

Dette er det vanskelig å snakke om, for ikke å legge stein til byrden. Som prest representerer jeg en kirke med en mørk fortid i møte med selvmord. Frem til 1843 ble døde etter selvmord begravet utenfor kirkegården. Selv om denne praksisen opphørte, fulgte det fortsatt ingen kristen seremoni med. Det forbudet ble opphevet i 1902, det samme året som det å ta selvmord ble fjernet som en kriminell handling i Norge. Heldigvis er vi kommet et godt stykke videre i dag.

I den nye åpenheten må vi like fullt fastholde det som også er sant: Selvmord skal aldri aksepteres og normaliseres. Vi trenger å alminneliggjøre det å ha selvmordstanker og det å gå med selvmordsplaner. Men vi skal aldri godta handlingen.

Tanker og planer om å avslutte sitt eget liv skal møte sterk indre motstand og vekke naturlig skyldfølelse hos den det gjelder. Det hører til menneskets verdighet som ansvarlig individ. Uttrykk som «selvvalgt» og «selvforskyldt» blir ofte upresist i de tilfeller der det dreier seg om alvorlig psykisk sykdom. Likevel tror jeg generelt det er viktig å ansvarliggjøre mennesker som går med selvmordsplaner.

LES OGSÅ: Kjell Magne Bondevik: – Jeg vet hvor vanskelig det kan være å søke hjelp når alt er mørkt

Viktig veileder.

Det kunne ha vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre som femtenåring. I mitt tilfelle har det vært viktig at det ikke skal få være den eneste fortellingen. Samtidig er det nødvendig å skjelne mellom skyld og skam. Mens skyldfølelse kan redde liv, er det fortsatt altfor mye skamfølelse knyttet til selvmord, selvmordsforsøk og selvmordstanker. Skyld ansvarliggjør, skam leder til fortielse, og det er fortielsen de trenger minst av alt, de som går med selvmordstanker.

Hva trenger den som befinner seg i det dypeste mørket? Det finnes ikke ett svar. Men jeg vet noe som er viktig:

Du kan ønske, håpe og jobbe for at jeg får det bedre, så raskt som mulig. Bare vis meg at du orker mitt mørke. At du holder ut med å vente. At det ikke haster med å få meg ut for alle dere andres skyld. Da kan det hende det blir litt vanskeligere å tro på den indre stemmen som stadig forteller meg at det blir bedre for alle om jeg forsvinner.

(Teksten er en bearbeidet versjon av kronikk på trykk i VG, 12.1.2020.)

Her kan du få hjelp hvis du har selvmordstanker:

Ved akutte situasjoner - ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113

Disse kan du snakke med:

• Mental Helse: 116 123

• Røde Kors: 800 33 321

• Kirkens SOS: 22 40 00 40

LES MER:

Geir Jørgen Bekkevold: «Vi må sette barn og unge i stand til å velge livet»

Kjendismanager: «Legitimerer media selvmord når vi får «rød løper-tendenser» før en begravelse?»

Erling Rimehaug: «Det finnes alltid en løsning», sa Maud Angelica Behn. Og det er sant.