Av Ane Breivik - 1. nestleder i Unge Venstre.

I 2013 var jeg 15 år gammel og redd. Kampen om et olje­fritt Lofoten, Vesterålen og Senja stod på for fullt, og nok en sommer var preget av hetebølger. Svaret på klimafrykten ble det liberale miljøpartiet med troverdige løsninger. Svaret ble de «blågrønne hippiene». Det ble Venstre.

Landet vårt trenger et liberalt parti. I tider hvor populistisk
retorikk utbrer seg, trenger vi et parti som fremmer sam­arbeid og solidaritet. Det partiet må være Venstre. Problemet er
at Venstre ikke alltid er det
liberale partiet som Norge trenger.

MDG-effekten

I dag er det neppe Venstre som miljø­velg­erne strømmer til. Mer forlokkende er det å søke mot Miljøpartiet De Grønne. MDG lykkes med en helhetlig, ambisiøs klima­politikk illustrert ved synlige gjennomslag i bybildet. Venstre sine «troverdige løsninger» blir fort for svevende og abstrakte for den gjengse velger. Mye av det Venstre har til på klima i regjering er gode tiltak på lang sikt. Men folk etterlyser handling nå. Vi er på randen av en klimakrise. Da drukner de langsiktige seirene, uansett hvor viktig det er å forby nydyrking av myr.

·Alfred Bjørlo: «Eg, ein skarve distriktspsykopat, er overtydd om at Venstre kan gjenreisast»

Når folk spør meg hva det er som holder meg igjen i partiet, er det påfallende lett å si «liberalismen». Syndromet «anta at alle velger parti ut fra ideologi» er rådende blant mange møte­slitere. Realiteten er at få ånder og puster for ideologiske slagord.

Mennesker lever livene sine i en verden som stadig endrer seg, der nye akser og skillelinjer brått oppstår. Disse skillelinjene må Venstre spille på og kommunisere utad. Det gjør ikke Venstre i dag.

Frp har fått boltre seg fritt

Det er ti år siden boken Ulovlig norsk ble utgitt, ført i pennen av Maria Amelie. Uredd ga en 25 år gammel kvinne et ansikt på de mange som lever som papirløse i Norge. Mennesker som opplever grov urettferdighet fra et inhumant system.

I forbindelse med Amelie-
saken uttalte Jens Stoltenberg at noen «må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker». Venstres respons var at vi i møtet med systemer setter enkeltmennesket først. Slik ble minst to valgkampslagord unnfanget.

·LES OGSÅ: Dødshjelp splitter Venstre

Venstre tar fortsatt kampen for enkeltmennesket, men vi har tapt sakseierskap til justisfeltet. De siste årene har vi latt Frp boltre seg fritt i justisdepartementet, og sunket lavt når grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper trues.

Venstre tilbyr løsninger som harmonerer liberale rettigheter med samfunnssikkerhet. Enten det handler om å motstå et såkalt «digitalt grenseforsvar» eller å innføre en rusreform som tilbyr mennesker hjelp fremfor straff, så setter vi «folk først». Det må vi bli bedre på å markere.

Generasjonsrettferdighet

Min generasjon har en usikker fremtid i møte. Vi lever i en krysning mellom tap av naturmangfold, en faretruende klimakrise og en velferdsstat som ikke er bærekraftig på sikt.

Ingenting er mer illiberalt enn å leve på bekostning av fremtidige generasjoner. Derfor må Venstre være partiet som tar generasjonsrettferdighet på alvor.

Partiet har tatt enkelte skritt i den retningen, som da Venstre på landsmøtet i 2017 vedtok å gjennomføre en «reform med jevnere satser» som i realiteten betyr kutt i sykelønnen. Men vi burde gått lengre. Skal vi ha råd til en velferdsstat som varer i fremtiden, så må mer betydelige innstramminger i offentlige utgifter til. Den politiske kampen tør ikke Venstre å ta i dag. Det er først og fremst synd for min generasjon.

·LES OGSÅ: Her er seiersrekken KrF og Venstre fikk – fordi de var på lag med Frp

Representasjon

Halvparten av Venstres velgere er under 40 år gamle. Stemmesedlene fra min generasjon er både en
attest til partiets politikk og et uttrykk for et betydelig potensial.

Men politikk handler ikke kun om partiprogram. Det handler også om representasjon. Dessverre har ikke Venstre en stortingsgruppe som gjenspeiler velgergrunnlaget sitt. Ingen i stortingsgruppen er under 30 år. Det til tross for at vi under 30 utgjør hele vekstpotensialet for partiet.

Kan ikke være alt for alle

Venstre har et behov for å bli mindre tøffel, rett og slett. Partiet vårt må innta en holdning som er verdig det liberale partiet vårt land trenger. Det være seg kompromissløs klimapolitikk eller tøffere økonomiske innstramminger.

Det spekuleres ofte i hvilken retning Venstre skal ta politisk. Utad brer det seg det en oppfatning om at liberale krefter spisser seg mot mer konservative lag. Venstrefolk er som kjent ikke mediesky, og denne kronikken føyer seg i en lengre rekke av kronikker fra Venstrefolk om hva som skal til for å «gjenreise Venstre». Og siden partiet har drøyt 6.400 medlemmer, så eksisterer det nok 6.400 ulike meninger om hva som må til.

I september 2019 stilte Andreas Slettholm i Aftenposten spørsmålet om «hasj-Venstre og nynorsk-Venstre kan forenes». Det ærlige svaret må være at Venstre ikke kan være alt for alle. Men vi kan bety mye for noen.

For de som trenger rettsstaten aller mest. For fremtidige generasjoner. For velgere som meg.

·LES OGSÅ: Advarer Venstre og KrF mot å tro de vil få økt innflytelse