Veien til helvete er brolagt med gode hensikter

”Alle alle vil vi ha med, vil vi ha med til himlen” var en av de første sangene jeg lærte i tidlige barneår. Vi sang den flittig på søndagsskolen, på barnelag og guttelag. Allerede som liten gutt forstod jeg intuitivt hvorfor vi ville ha med så mange som mulig til himmelen. I himmelen skulle alt bli bra. Alternativet kalte de voksne fortapelsen, jeg forstod at det burde unngås for enhver pris. Min mor fylte opp hele Caravellen med barn i gata som ville være med på barnelaget. Hun fortalte meg at det ble sådd små frø på barnelaget som etter hvert kunne vokse og bli tro som førte barn hjem der de hørte hjemme. Min mor hadde lest misjonsbøkene til Asbjørn Aavik og var fylt med denne ”hellige uroen” for de som ikke kjente Jesus. Hun hadde dårlig tid, så mange som mulig måtte slå følge på himmelveien før det var for sent.

Nå mange år etterpå er jeg takknemlig for den enkle teologien jeg fikk næring av som liten gutt på et lite bedehus. Det handlet om liv og død, lys og mørke, himmel og fortapelse men aller mest om Jesus som hadde frelst oss til og fra noe. Jeg fikk med meg noe i ryggsekken som har vist seg slitesterkt. Når jeg i dag ser hva slags teologi som konstrueres på universiteter og høyskoler rundt om i landet slår det meg hvor annerledes den er.

Søndagskolelærerne åpnet veien til Jesus, sannhetene var så lette å gripe, det kjentes så naturlig. Nå synes alt så komplisert så vanskelig, kontrastene forsvinner i skoddeheimen. For meg virker det som om evangeliet mister sin brodd i takt med studiepoengene som hoper seg opp.