Uten pavekulten, faller kirken fra hverandre. Men med kulten og lydighetskravet ender katolisismen i en blindvei.

Reformasjonsjubiléet har de siste uker foranlediget en debatt i Vårt Land om Luthers person og Den romersk-katolske kirkes institusjonelle legitimitet. Da dette er viktige anliggender av allmenn interesse, ikke minst innenfor det ekumeniske arbeide, tillater jeg meg å bidra med noen kirkehistoriske kommentarer.

Avviste ikke pavedømmet. I Vårt Land 24. april hevder Tor B. Jørgensen at Luther utviklet et paranoid forhold til paven som han anså som selveste inkarnasjonen av Antikrist. Det riktige i denne påstand er at Luther i De schmalkaldiske artikler fra 1537 gjorde gjeldende at pavedømmet er et menneskelig påfunn og at paven uten grunn gjør krav på å ha guddommelig myndighet til å styre ikke bare som øverste kirkeherre, men også som overherre over hele verden.

Disse urettmessige maktkrav får til følge at Luther stempler paven som Antikrist. Luthers språkbruk er kanskje ikke særlig diplomatisk, men hans argumentasjon er ikke av den grunn paranoide følelsesutbrudd. Heller ikke er ordvalget vilkårlig, idet omtalen av paven som Antikrist viser til pavens krav på å være Kristi stedfortreder. Pave Leo X hadde nemlig i 1520 ekskommunisert Luther nettopp under påberopelse av hans myndighet som Kristi stedfortreder. Denne selvforståelse snur Luther simpelthen på hodet, men han avviser ikke dermed pavedømmet som sådan. Mot pavens maktkrav anfører Luther med henvisning til konsilet i Konstans (1414-18) at pavens legitime oppgave er å sikre kirkens enhet i kampen mot kjetterne.