Universalismens kokette apati.

Det har vært interessant å følge med på debatten som har gått sin gang med utgangspunkt i Halvor Nordhaugs utgivelse av boken: «Men hva med de andre?». Her skriver Nordhaug blant annet han har skiftet mening rundt hva han tror skjer med dem som ikke har fått høre evangeliet. Jeg har gjennom årene blitt kjent med mennesker med ulike syn på frelse og fortapelse. Å se hvordan debatten har utviklet seg har vært både interessant og forutsigbart. Frontene har raskt blitt steile. Ekkokamrene har, blant annet ved hjelp av lunefulle algoritmer, raskt tatt form slik at meningsutveksling har blitt vanskelig. Og ja, her inkluderer jeg også møtet mellom Espen Ottosen, Øyvind Åsland og Kari Veiteberg. Podkasten er verdt å lytte til. Mest av alt på grunn av den noe ubestemmelige avmålte, kjølige og trykkende stemningen man kan ense. For å bruke et bibelsk bilde vil jeg ikke si at noen av de tre hugget ørene av hverandre, men flere ganger trakk de blankt fra sliren. Etterpå var hver gruppe på hver sin side av debatten klar til å erklære sin vinner. Fait accompli. Intet nytt fra Vestfronten.

Arne Borges friske pust

Derfor var det et friskt å lese Arne Borge den 21.06: "Hva er vitsen med å være kristen?". Særlig fordi jeg kjenner igjen spørsmålene. Hvem blir frelst? Hvem kan tro på mafiosoen Jahve? Hvem er vinnerne og hvem er taperne og burde man ikke ta parti med taperne? Alle interessante spørsmål som jeg selv har tenkt mye på gjennom årene.