Er det vanskelig å finne ordene etter 22. juli? Lytt til de unge

Det sies at 21. juli 2011 var den vakreste dagen på Utøya.

For oss som har brukt ungdomsårene våre på sommerleirer på Utøya siden 2015, er det ikke vanskelig å se for seg. 

Ingenting gjør meg varmere om hjertet enn å tenke på Utøya-dager med knallsol, gresset i bakken under politiske innledninger, høyrøsta debatter med andre fylkeslag om oljeleting eller skolepolitikk, og all dansinga på konsert til seint på kvelden.

Det er ingen som kan forvente at ungdom som rammes av terror, som mister venner og søsken, som går i begravelser, står i rettssaker, mottar trusler og konspirasjonsteorier, håndterer psykiske ettervirkninger og savn, også skal gjenoppbygge en hel ungdomsorganisasjon. 

Det gjorde AUF etter 22. juli 2011.

Det største og modigste jeg vet om, er hvordan ungdom som sjøl opplevde det verste i livet, tok Utøya tilbake: Hvert år opplever hundrevis av AUFere nye, sånne leirdager. Og fordi noen gjorde det, har jeg og tusenvis av andre ungdommer kunnet bruke ungdomstida vår i AUF.

Samtalen har aldri vært enkel

For oss som meldte oss inn i AUF etter terroren, har aldri samtalen om 22. juli vært enkel. Denne dagen handler ikke om oss, men om dem som har mista et barn, en bestevenn eller en kollega. Om dem som kjenner på sorg, at juli aldri blir en vanlig tid, og på en kropp som befinner seg i konstant beredskap, i frykt.

Likevel innebar tiden etterpå at vi måtte prøve å stille spørsmål som kjentes umulige og vanskelige. At vi prøvde å finne våre egne ord om 22. juli, selv om vi fryktet å tråkke feil. Noen ganger tråkka vi kanskje også litt feil, men det gikk fint. Du lærer og forstår mer av det også.

Hvor er dere, partiledere? 

De unge har de siste årene fått velfortjent honnør for måten de har ført samtalen på etter 22. juli, særlig ungdomspartiene. Men i skyggen fra modige ungdomspolitikere har jeg flere ganger tatt meg i å undre på: Hvor blir det av de voksne? Hvor er dere, partiledere? Fra alle sider av politikken?

Skal vi forhindre at noen av de mest betente, politiske sakene i norsk politikk polariserer oss ytterligere, trenger vi en aktiv debatt om hvor grensene går. Det fører oss ingen vei i å kritisere hverandre for å være woke, drive kulturkrig eller polarisere debatten, hvis det bare tar oss lenger fra hverandre. Men det får meg til å lure på: Hva nytter? Kan ditt parti si åpent og ærlig at dere har hatt en samtale om hva som er innafor den politiske kommunikasjonen, og hva som er utafor?

To typer ekstremisme 

Ekstremismekommisjonen fra 2024 skiller mellom to særlig ulike former for ekstremisme: voldelig ekstremisme og anti-demokratisk ekstremisme. I debattene om hvordan vi skal motvirke voldelig ekstremisme begått av enkeltpersoner, har det vært mange på banen. De første ti årene etter 22. juli opplevde jeg at det var mye diskusjon om velferdsstatens ansvar, radikalisering i klasserom og utenforskap i samfunnet.

Men det er åpenbart at den anti-demokratiske ekstremismen, som særlig kommer fra statsledere eller utføres gjennom det politiske systemet, har vært vanskeligere å finne en løsning på. Og i land som USA, land vi vanligvis har pleid å sammenligne oss med, har det gått i totalt gal retning. Det er åpenbart et signal om at vi ikke er vernet mot ekstremisme, heller ikke her i Norge. Problemet er bare at vi gjentar det på denne dagen hvert eneste år, uten at den offentlige samtalen polariseres mindre av den grunn.

Når vi sier at alle mennesker har et ansvar, men at politikere har et særlig ansvar, er det dette det handler om. Ikke fordi noen partier i Norge er ekstremistiske, men – som det har vært gjentatt i disse debattene tidligere – fordi vi har ansvar for hvem som lytter til oss. Og fordi vi har et ansvar for at den offentlige debatten, ikke minst om de vanskelige temaene, kan føres uten at vi trykker på knappene som skaper mest raseri.

Negativ utvikling 

I 2024 økte for første gang antisemittiske holdninger i den norske befolkningen, etter flere år med nedgang. Jøder i Norge forteller at de skjuler symboler og er redde for å være synlige i hverdagen. Hvilke diskusjoner har vi på venstresiden ledet an i for å motvirke antisemittisme, forstå hvor holdningene kommer fra og gjøre egne tilhengere bevisste på hvor grensen går?

Også islamofobien har økt, ifølge Amnesty. «Ingen skal være redde for å vise den de er, og det de tror på», slo statsminister Jonas Gahr Støre fast da regjeringen la frem den nye handlingsplanen mot muslimfiendtlighet. Likevel vet vi at kvinner med hijab er særlig utsatt for hatvold. Hvordan diskuterer partiene på høyresiden balansen mellom innvandringskritikk, kulturdebatt og rasisme? Hva er innafor og utafor?

Lytt til de unge 

Aldri tie, aldri glemme, sier vi hvert år den 22. juli. Vi glemmer forhåpentligvis aldri. Men vi har heller aldri råd til å tie. Sterke fellesskap krever størst mulig klokskap, og som ledende politikere bør vi kjenne på et ansvar for det.

Kjære Marie, Erna, Kirsti, Jonas, Arild, Trygve, Sylvi, Dag Inge og Guri. Jeg håper dere fremover vil være med på å ta debattene om ekstremisme, radikalisering og polarisering. Hvis det er vanskelig å finne de riktige ordene finnes det et godt råd på veien:

Lytt til de unge som har gått foran. De har vist at det er mulig.