Umulig retur til tiden før Oslo-avtalen

Oslo-prosessen var i realiteten bestemt av ulikt maktforhold mellom Israel og palestinerne. I den hemmelige Oslo-kanalen kunne Israel utnytte sin overmakt. I fredsretorikken, derimot, i den store fortellingen om Oslo, handlet det om tillit og forhandlinger innenfor et idealistisk felleskap av modige forhandlere. Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin ble tildelt Nobels fredspris. Palestinavennene her hjemme deltok i hyllesten.

I virkelighetens verden stolte israelerne aldri på palestinerne, aller minst på Arafat. Men de innså at bare Arafat kunne gi dem en løsning av Palestina-spørsmålet i deres egen bakgård, uten at sentrale palestinske krav måtte innfris. Arafat på sin side trodde kanskje veien lå åpen for en palestinsk stat. Da det ikke gikk slik, tok geriljalederen frem den gamle strategien, for å kjempe for å frigjøre Palestina fra et hvert frigjort territorium. Arafat ga stilltiende samtykke til vold og terror mot Israel.

Arafats mange feil. – Tiden var inne akkurat da, uttalte Rabin senere. PLO-lederen hadde aldri stått svakere enn på begynnelsen av 1990-tallet, han kjempet for overlevelse. Etter krigen i Libanon i 1982 var han forvist til eksil i Tunisia, der kontakten med PLOs maktbase i Libanon var begrenset. Han forsøkte et mislykket comeback i Libanon med grusomme konsekvenser.