Ubehaget i teologien
ANTIJUDAISME: Da jeg skjønte bakgrunnen for Laterankirkens vigselsfest, tenkte jeg at sammenfallet med krystallnatten passet så altfor godt.
UTGANGSPUNKTET: «Jeg tror ikke det er til å komme forbi at frelseshistorien har momenter som nødvendigvis oppfattes som antijudaiske. Hvordan forholder vi oss til det?» spør Eivor A. Oftestad. (Illustrasjon: «The Raising of the Cross», av Sebastiano Mazzoni, 1600-tallet.)
Didier Descouens
9. november er en spesiell fest i Den katolske kirke, nemlig Laterankirkens vigselsfest. Det kan høres temmelig perifert ut, men det er feil. Laterankirken var den første kirken keiser Konstantin fikk bygget i Roma da kristendommen ble en tillatt religion i Romerriket på 300-tallet. Før Peterskirken overtok på 1300-tallet var den pavens hovedsete.
Vigselsfesten ble en stor fest i Roma og ble etter hvert spredt til hele den katolske kirke. Da jeg skjønte den antijudaistiske bakgrunnen for festen, tenkte jeg imidlertid at sammenfallet med krystallnatten dessverre passer så altfor godt. I middelalderen var det ikke raseteori som begrunnet jødehat, men teologi.
For den kristne kirke gir dette mange spørsmål. Hvordan skal vi forstå det? En ting er den raseteoretiske antisemittismen som er lett å ta avstand fra, men hva med den teologisk begrunnede antijudaismen? Handler den bare om de uhyrlige følgene, eller om teologiens indre dynamikk? Hvor langt må vi gå – må vi ta avstand fra vår egen tro på at Jesus er jødenes Messias?
Bestill abonnement her
KJØP
