Ulf-Arvid Mejlænder

Forfatter, kommunikasjonsrådgiver og leder av Frogner lokallag i Oslo Frp

Siden dåpen for 62 år siden har jeg vært medlem i Den Norske Kirke. Det er et bevisst valg. Som kristen ønsker jeg å tilhøre en menighet og ta del i høymesser. Jeg er glad i kirken, og takknemlig for det den har gitt meg.

Likevel prøver jeg stadig oftere ut gudstjenester i regi av andre kirkesamfunn, i håp om å finne et alternativ som passer meg bedre. Erkjennelsen av at det kan bli nødvendig å bryte med det vante, gir en trist følelse av hjemløshet. Men en kirke som tar høyrøstet stilling i politikken, opptrer splittende og brøyter vei for islam, er heller ikke lett å kalle et åndelig hjem.

Gud er ikke politisk

Nestekjærlighet, barmhjertighet og inkludering er sentrale verdier i den kristne lære, men det finnes ulike og likeverdige oppfatninger om hvordan de best ivaretas på samfunnsplan. Mitt ståsted er til høyre i politikken. Jeg er ikke mindre opptatt av planetens fremtid, fattiges kår og flyktningenes skjebne enn kristne på venstresiden, men har en annen oppfatning enn dem av hva som er gode løsninger.

Allikevel ber jeg aldri i min aftenbønn om at mitt parti eller min side skal vinne i valg. Å legge til grunn at Gud selv foretrekker blått, rødt, grønt eller gult ville vært toppen av hovmod. Vår tids skriftlærde utviser dessverre lite tilbakeholdenhet i så måte.

LES OGSÅ: Menighet endrer julestjerne etter negative reaksjoner - minner om davidsstjerne

Venstredreining

En rekke prester og biskoper har gått i rette med Norges asylpolitikk, oljepolitikk og økonomiske politikk. I 2019 gikk en biskop også ut mot hvilke saker som preget valgkampen. Enkelte prester har også advart mot å stemme Frp. Det politiske engasjementet er konsekvent og ensidig venstredreid.

Selv under fjorårets påskefeiring klarte en prest å politisere høytiden. NRK Dagsrevyen laget reportasje om korsvandringen i Oslo, som markerer Jesu lidelse og død. Presten benyttet isteden anledningen til å snakke om mennesker på flukt og jorden som lider. Flyktningpolitikk og klimaendringer fikk overskygge påskens budskap.

Samfunnsengasjementet er derimot lite synlig i forsvaret av vår egen kristenkulturelle arv. Sist jul fikk vi nye eksempler på at skolenes markeringer dropper Jesus og julesanger, mens deler av handelsstanden tonet ned begrepet jul, til fordel for fraser som vinterfest og tradisjonsmat. Mange har reagert, men kirken selv virker uberørt.

Legitimerer islam

Isteden utviser den sterkt engasjement i en brobyggerdialog med konkurrenten islam. Det er mulig strategien er at mer religiøsitet vil gagne begge, litt som om SAS og Norwegian skulle gå sammen om å få flere til å fly. Uansett synes Bibelens misjonsbefaling om å gjøre alle folkeslag til disipler, å være parkert.

I praksis bidrar kirken aktivt til å styrke og legitimere islam når de fundamentale ulikhetene mellom religionene feies under teppet, mens alt man i teorien står sammen om løftes frem uten forbehold.

Vi har sett eksempler på at kirker leier ut lokaler til undervisning i koranlesning for barn, og hørt bifallsytringer fra en biskop da et bedehus ble kjøpt opp av en muslimsk menighet. I forbindelse med et kunstprosjekt har vi også sett at en Oslo-kirke ble forvandlet fra kirkerom til muslimsk bønnerom og at det ble brukt vers fra Koranen. Dialogen gir enveis innrømmelser. Kristendommen taper.

Svikter svake grupper

«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er», heter det i et ordtak. Istedenfor dialog med makteliten i moskeene kunne kirkefolk valgt å strekke ut en hånd til frihetsorienterte muslimer, jenter som utsettes for sosial kontroll og homofile muslimer som må skjule sin legning. Slike grupper sviktes til fordel for imamene.

Det er nærliggende å tenke at også unnfallenheten når det gjelder å stå opp mot forfølgelse av kristne i Midtøsten, Afrika og Asia er en konsekvens av høfligheten overfor islam. Mer enn 200 millioner kristne rammes. Muslimske land veier tungt blant verstingene. Dette burde vært et hovedtema i kirkens samfunnsengasjement. Isteden er det stille.

LES OGSÅ: Debatt: «Tenk hva som kan skje om teologene går på barrikadene og kjemper for skaperverket»

Ekskluderende retorikk

Radikale prester, biskoper og ledere har oppnådd overveldende dominans i kiken. Makten har ikke vært klokt forvaltet. Det samfunnspolitiske venstresideprosjektet roper høyt, forkynnelsen er knapt hørbar.

Samtidig oppleves retorikken ekskluderende for oss som har andre meninger, nå sist i forbindelse med hjemhentingen av en IS-kvinne, da kirkeledere roste statsministeren for å ha brukt sitt «moralske kompass». Slik opphøyer man seg til dommer over rett og galt i ytterst kompliserte saker, og forteller mennesker med et annet syn at de er umoralske.

År for år taper Den norske kirke terreng. Mange av oss har medlemskapet til vurdering. Ved å moderere sin rolleforståelse i politisk sammenheng, og sette kristendommen foran konkurrerende religioner, kan kirken trolig begrense frafallet.

LES MER:

Pastorer ønsker grønt skifte: – Klima er ikke «noe sosialistiske greier»

Kirkerådet vil begrense klimaavtrykk: Lager regler for flyreiser