Tilgivelsens frigjørende kraft

Jeg kan ikke fri meg fra den ufattelige kraft som tilgivelsen er blitt på grunn av Herren Jesu Kristi seierrike død og oppstandelse. Vi er tilgitt, men samtidig gav Herren oss en stor utfordring i Fader Vår, når vi ber: Forlat oss vår skyld, som vi óg forlater våre skyldnere. Forferdelig vanskelig det der å tilgi noen det gale de har gjort mot oss, mot meg, om ikke for andre så i alle tilfelle for meg. Vi tenker så lett på hevn, og det er langt mer naturlig for oss å gripe til øye for øye, tann for tann og liv for liv prinsippet, enn å vende det andre kinnet til. Likevel, mye av sprengkraften i det kristne livet ligger i den radikale tilgivelse.

Jeg tror det var Ragnhild H. Aadland Høen som fortalte om følelsen av den første kommunion etter den store syndsbekjennelsen sammen med en katolsk prest. Min erfaring av de store syndsbekjennelser er frihetens glede. Jeg fikk lagt av meg det som tynget og bedt dem jeg hadde gjort noe galt om tilgivelse, men først og fremst fikk jeg selv lov til å tilgi. De tankene som før hadde ligget som en klam hånd om hjertet ble begravet i det store tomrom. Mitt åk var byttet og Herren åk var blitt mitt.

Nå kan sikkert dette høres ut som tomt prat, men det er faktisk mye mer enn bare tomt prat. Alt for mange av mine venner har mistet livet i ulykker, rus og gjerne en blanding av begge, lenge var det vanskelig å tilgi. Mennesker jeg trodde jeg kunne stole på, gikk bak ryggen og lurte meg trill rundt, det var en mørk skygge rundt mitt hjerte og tankene kretset om en ting: Hevn. Jeg skulle hevne meg, koste hva det koste ville, jeg skulle vise dem og jeg husker ikke alle de tanker som raste gjennom hodet. De gjorde livet vanskelig å leve, men gjennom syndserkjennelsen og syndsbekjennelsen, hvor jeg også ble klar over at mine hevntanker var synd og jeg måtte tilgi, ble jeg et nytt menneske. Bokstavelig talt, mine tanker var lettere og livet var godt å leve. Bedre enn noen gang tidligere om enn aldri så mye fattigere i denne verdens øyne.