Det er enkelt å stigmatisere mennesker man ikke kjenner. Det er lettere å snakke nedsettende om mennesker"uten ansikt", mennesker som ikke er en del av omgangskretsen eller familie. Det er ikke få ganger jeg leser innspill om homofili og virkelig lurer på hvem de snakker om. Jeg kjenner meg absolutt ikke igjen. Jeg distanserer meg og tenker, at det handler jo likevel ikke om meg. Vel, skal jeg være ærlig så gjelder nok dette også mennesker som tilhører en annen religion, er enslige forsørgere, etc. Når man snakker kategorisk om en gruppe mennesker, sitter det igjen mange mennesker i de omtalte gruppene som blir omtalt, uten å kjenne seg igjen. Vi er forskjellige mennesker med forskjellige politiske, åndelige eller faglige preferanser.
Nå har jeg lest Arnfinn Nordbø sin bok "Betre død enn homofil!". Han gav meg mange nye spennende tanker, slik mange andre har gjort før han. Her er mine tanker etter å ha lest boka.
Sett nå at Bibelens klare ord sier at jeg skal brenne i Helvete, at jeg ikke lever i overenstemmelse med Guds ord, at jeg lever i synd, at jeg ikke skal arve Guds rike, hvilken konsekvenser får det egentlig? Dette betyr jo at mitt valg fører til at jeg allerede har satt meg utenfor, jeg har valgt han vekk. Da kan jeg ikke stå ansvarlig overfor Gud? Trenger jeg egentlig å skulle slite med å leve opp til kristen etikk, når den ikke gjelder meg? Vist jeg er syk, syndig og lever et liv som er moralsk forkastelig, da hjelper det ikke hvordan jeg lever for det finnes ikke håp for meg! Hvorfor skal jeg stå ansvarlig for en Gud som ikke vedkjenner seg meg som sitt skaperverk, eller sitt eget barn? Visst etikk kun kan forklares og forståes ut fra gitte forutsetning, hva da med oss på utsiden. Handler da etikk om relasjon mellom mennesker eller å gjøre seg fortjent til Guds rik, eller deltagelse i det rette fellesskapet?
Bestill abonnement her
KJØP
