"Tidsånden" som maktbegrep
Det er overhodet intet som skiller mellom hetero- og homoseksuelle hva gjelder hvordan man bidrar i samfunnet eller spørsmål om moralsk karakter. Etikken handler om det handlende menneske som skal elske sin neste fordi hun og han er akkurat som en selv: En ønsket, villet og elsket Guds skapning. Dvs vi er alle søstre og brødre. Alle. Vi kan avhjelpe Jesu lidelse gjennom det å aktivt elske vår neste, hvilket betyr å bidra til at medmenneskets lidelse reduseres, avhjelpes og transformeres til det gode: Gud lot seg inkarnere og identifiserer seg nemlig med sin skapning og når mennesket lider, så lider også Kristus.
Visse begreper lever sitt eget liv, ett av dem er begrepet «tidsånd» (Zeitgeist) som vel er hentet fra Hegels historiefilosofi. Ordet har opprinnelig vært brukt for å betegne en epokes ledende ideer; det intellektuelle, kulturelle og moralske klima. Fra å ha vært en nøytral og historisk betegnelse har «tidsånd» nå for flere blitt en kulturkritisk minuskategori som benyttes til å sammenfatte tidens holdninger, smak og (u)vaner: Denne tidsånds fiksjoner opererer tydeligvis hos flertallet som kontrasterende uttrykk ad hoc; og kjennetegnes visst av mangelen på genuin tro, adekvat analyse, teologisk refleksjon og selvinnsikt. Et bredt kollektiv som svaksynt løper i flokk; bestående av populister og teologiske relativister. En velmenende, men halvblind liberal gjeng som bevisst eller ubevisst legitimerer og bidrar til sanselighet, tøylesløshet og frivolitet: Ja, de gjør det gale og skryter sågar av det, som Paulus skrev.
Det snedige med slike konnotative innramminger er at de kan snike seg forbi lesernes kritiske sans og forsøker å legge føringer på hva og hvordan vi bør tenke som genuint og ærlig troende. Denne retoriske strategien kan altså være nyttig; i det minste der man taler til sine egne og vil opprettholde den rene og sanne teologiske orden.
Men ord kan som kjent tildekke like meget om de avdekker: Det er ikke slik at tidsånden kun representerer negative og destruktive elementer; historien viser klart nok at vesentlige og grunnleggende positive verdier har kunnet etablere seg da tiden endelig var moden for nødvendige samfunnsendringer. Ikke minst hva gjelder flere av de demokratiske verdier vi i dag tar for gitt; som f.eks. ytringsfrihet, likeverd og likestilling. Kirken har for øvrig ikke alltid stått på barrikadene her for å si det forsiktig, snarere har kirkens ledelser noen ganger vært bremseklosser og desto verre teologisk argumentert for de motsatte negative verdier som «den gode og sanne kontrast» til den farlige nye tidsånden. Men dog med betydelige omkostninger for mange.
Bestill abonnement her
KJØP
