Tanken om «å velsigne Gud» gjør meg urolig

I mitt åpne brev i Vårt Land 29.februar uttrykte jeg begrunnet tvil om mennesker ut fra bibelsk språkbruk og tankemåte kan velsigne Gud. Bibelselskapet ved Aschim og Mongstad-Kvammen vil ikke gi rom for en slik tvil: mennesker kan velsigne Gud, hevder de.

De grunnene de anfører for det, er ikke overbevisende.

Vi er enige om at både hebraisk og gresk kan bruke ett og samme verb både for å velsigne og å lovprise. Men vi trekker ulike konsekvenser av det. A/MK mener tydeligvis at ordet da bør gjengis med ett ord også på norsk. Som eksempel anføres 1 Mos 14,19-20, hvor samme uttrykk (på hebraisk baruk, på gresk evlogetos) brukes både når Melkisedek velsigner Abraham og når han lovpriser Gud. A/MK kaller dette en «gjensidighet» som en bør få fram også i en norsk oversettelse. Men det er da ingen gjensidighet mellom Melkisedek og Gud i denne teksten? Når Melkisedek velsigner Abraham er det en virkelig velsignelse: Han ønsker at Guds kraft og godhet må følge Abraham. Når han «velsigner» Gud, er det ikke et ønske om at Gud skal motta (mer av?) Guds kraft, men motta en takk og en lovprisning for at han har velsignet Abraham ved å la ham seire over motstanderne. Dette kommer best fram på norsk ved bruken av to ulike verb, velsignet være Abraham, lovet være Gud.