Stanghellianismen

Harald Stanghelle er en drivende dyktig redaktør og en skarpskodd analytiker. Han begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps og som NRKs mest benyttede kommentator.

I 1995 ble han ansatt som sjefredaktør i Dagbladet for å føre Arve Solstad sterke kommentatorarv videre. I Aftenposten forsøker han å kombinere Dagbladets intellektuelle, maktkritiske kommentartradisjon med bestrebelsene på å virke samlende, som representant for «det store vi». Dagbladet står i en «hugge til»-tradisjon, mens den utflyttede ”tanta i Akersgata” fortsatt kan kunsten å legge seg i et ”på den ene, på den andre- siden-modus”.

I sin dekning av 22. juli har Stanghelle kombinert disse tradisjonene. Han bestreber seg på at det han skriver skal virke klokt, samlende og avklarende, endatil følsomt. Det er liksom Aftenposten som er best på å fortelle hvordan ting egentlig henger sammen og hva man til slutt tross alt må ta mest hensyn til. Men til tross for Stanghelles bestrebelser på å virke objektiv, har han i praksis spilt rollen som en aktør i kampen for at Anders Behring Breivik skal regnes som tilregnelig og dømmes til straff.