Skjermet mot verden
Jeg blir ikke berørt av verden slik at jeg kan sanse den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm. Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den.
«De måtte jo vite hva som skjedde», sier vi. Vi sier det om alle tyskerne som måtte vite hvilken skjebne som ble jødene til del i Hitler-Tyskland. Ganske ubesværet henter vi frem denne anklagen i møte med fortidens unnfallenhet.
Men unnfallenheten er ikke fortidig, den er ikke et vesenskjennetegn ved mennesker som hører gårsdagen til. Selv har jeg «sett» så mye menneskelig nød og elendighet de siste månedene at jeg ikke lenger kan si til meg selv at ikke visste. Øyet mitt «ser», men kroppen min sanser det likevel ikke.
Jeg har sett de utbombede byene i Syria, husene som raser sammen, menneskene som flykter. Øyet mitt «ser» og likevel er jeg er som forblindet, sanseløs, en som dypest sett ikke enser det som skjer.
Bestill abonnement her
KJØP
