Tor Johan S. Grevbo

Pensjonert prest og professor

I debatten om sjelesorgens møte med konfidenter som definerer seg som homofile eller har seksuelle følelser som går i flere retninger, risikerer sjele­sorgen å miste både særpreg og spillerom. Sjelesørgerens profesjonalitet blir altfor lettvint identifisert med en slags nøytral holdning som ligner på den vi finner i mange terapiretninger. Punktum.

Mange retninger

Det er selvsagt sant at sjelesørgere utvilsomt skal møte alle medvandrere med respekt, innlevelse og forståelse, og det arbeides intenst mot alle former for besnærende maktmisbruk. Dette er særlig viktig når det man får i fanget ligger langt unna egne idealer og overbevisninger. Selv om det kan være vanskelig i praksis, er det liten uenighet om dette inkluderende grunnlaget.

Sjelesorgen må likevel – når dette er sagt – kunne ytre seg i mange hovedretninger på solid faglig grunnlag. Dette har jeg blant annet vist i boken Sjelesorgens vei. Sjelesørgeren kan derfor hverken helt gi avkall på å være bevisst utfordrende på rett tid, sted og måte, eller på den annen side unngå å trekke seg tilbake som et speil for konfidentenes egne tanker, følelser og holdninger når det er på sin plass.

For å kunne utvikle et slikt variert «kunsthåndverk» som sjelesorgen faktisk er, er både livslang læring og kompetent supervisjon av stor betydning. Samtidig må man også innenfor visse grenser akseptere ulik stil og forskjellige metodiske verktøy blant sjelesørgere.

Sjelesorgens styrke

En av sjelesorgens store styrker er nettopp at den er perspektivrik. Det ytrer seg i at den omfavner hele mennesket og i dette arbeidet er åpen for nyttig innsikt fra mange hold. Her hører ulike former for psykoterapi hjemme, men også en rekke andre fagområder som for eksempel filosofi, sosiologi og litteraturkunnskap. Dette tilfanget har økt opp gjennom sjelesorgens lange historie, der den også selv har gitt videre impulser til nabodisipliner. Enda mer sentralt står imidlertid det den kan hente fra sitt eget omfattende teologiske og kirkelige skattkammer, som favner mye bredere enn det mange er klar over. Satt litt på spissen, utgjør sjelesorgen verdens største rom i møtepunktet mellom himmel og jord.

Dyp uenighet er heldigvis ikke forbudt

Med utgangspunkt i sitt teologiske fundament har den dessverre av og til drevet med en altfor snever veiledning, men veiledning som sådan har hørt med til sjelesorgens kjerneområde fra første stund. Den er derfor heller ikke fremmed for å gå inn i samtale omkring synd, urett og undertrykkelse osv., noe en rekke psykologer også etterlyser i et samfunn som nesten har sluttet å tale om skyld. Dette har selvsagt også betydning for sjelesorg i seksuelle spørsmål, som riktignok tar mye mindre plass enn mange nok tenker seg. På dette området finnes det i dag svært ulike oppfatninger i teologi og kirkeliv, som knapt noen har unngått å merke seg. Dyp uenighet er også betegnende for mange andre fagmiljøer, og er heldigvis ikke forbudt.

Sjelesorgens sjel

Uenighet må imidlertid ikke føre til ensretting – og særlig ikke ved hjelp av maktspråk fra ulikt hold. Da har debatten om tvilsomme terapimetoder tømt sjelesorgen for dens «sjel», den som forsøker å forene kjærlighet og sannhet, oftest i små skritt på livsveien. «Nest-beste løsninger» er heller ikke alltid å forakte. Men det er slett ikke sjelesørgerens oppgave å presse frem slike «kompromisser» eller mer absolutte svar. Hun og han kan imidlertid ikke oppgi å lytte både til Gud og mennesker med klokskap og sindighet.