Samvittighetsfriheten kan ikke begrenses

For det første sa jurist Hanne Beth Takvam-Borge at samvittighetsfriheten kan begrenses. Belegget for dette, slik hun presenterte det, er artikkel 9, paragraf 2 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne lister opp grunner til å begrense religionsfriheten, men hjemler ikke en begrensning av tanke- eller samvittighetsfriheten.

Det er opplagt at religionsfriheten kan utøves på måter som er skadelige for andre. Derfor har staten anledning til å begrense religionsutøvelse gitt at dette er nødvendig for denoffentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Tanke- og samvittighetsfriheten tilhører menneskenes indre liv, mens essensen i religionsfriheten er nettopp den offentlige utøvelsen av sin religion.

Spørsmålet er om samvittighetsfriheten kan utøves offentlig slik at den er skadelig for andre. Her er vi over på det andre synspunktet. Som formidlet av Gro Nylander under Debatten 24.10 skrev Norsk gynekologisk foreningi et høringssvar av 10. april 2013at det er‘enklar krenkelse av en kvinne, dersom en lege (eller annet helsepersonell) nekter å bistå …’