René Girard og den mimetiske teori

Som menneske har jeg alltid kjent på et behov for mening eller for å få ting til å henge sammen. Hvordan skal vi forstå den verden vi lever i og hvordan skal vi tenke om de fenomener som vi møter der. Sagt på en annen måte er det de store spørsmål som stort sett har opptatt meg gjennom livet så langt. For å finne svar på de store spørsmål er det helt nødvendig å lete etter hva andre har funnet ut og forsøke å fordøye hva de har kommet fram til.

En som virkelig har bidratt med mye mening for meg er den franskamerikanske kulturkritikeren Réne Girard. I 2005 ble han udødeliggjort ved å bli tatt opp i Det franske akademi, en anerkjennelse for de ytterst få. Hans forskning omfatter en rekke ulike områder, men hovedspørsmålene han har kretset rundt er religion, vold og det hellige. Hans teori kalles gjerne for den mimetiske teori, og vanligvis presenteres den som bestående av tre deler.

Den første delen handler om at begjær er mimetisk. Det vil si at vi mennesker lærer av hverandre hva vi skal begjøre. Vi kopierer ikke bare språk og andre ytre egenskaper, mens hva vi skal ha lyst på eller ikke ha lyst på. Tanken om det mimetiske menneske utfordrer og forkaster enhver forestilling om det autonome og uavhengige menneske, en forestilling Girard kaller for den romantiske løgn.