Refleksjoner over europeisk kultur, mentalitet og politikk. V

En refleksjon over Lockes toleransebegrep

Locke fremstår som en kritiker av sin samtids religiøse intoleranse, og myndigheters, religiøse som verdsliges, hang til maktbruk overfor annerledes tenkende. Jeg velger imidlertid å se Lockes kritikk som noe mer en blott en kritikk av religionstvang. Religion og politisk makt var på Lockes tid fremdeles nært forbundet, og når kirke og verdslige myndigheter følte seg truet av i utgangspunktet “religiøse kjettere”, så ble nok også dette oppfattet som en trussel mot selve samfunnsmakten til disse institusjonene. For religionen og den etablerte kirken var også et redskap for å kontrollere menneskesinnene rent politisk, ivareta borgernes lydighet overfor det bestående samfunnets autoriteter. En lydighet som ofte ble prediket med bakgrunn i nettopp den guddommelige autoriteten. Så religion var fremdeles makt i den verdslige sfæren, og Lock knapt den første tenker, eller den eneste, som i samtiden satte spørsmålstegn med de rådende maktforhold. Slik sett er Locke en del av en større intellektuell strømning. At denne intellektuelle tidsånden tenderte mot det politiske, der religionens makt kun var en del av statsoverbygget viser det faktum at Locke, Bayle, Spinoza, og andre tenkere i samtiden også beskjeftiget seg med politisk teori. Slik sett må også Lockes teorier om toleranse ses som en naturlig del av hans politiske tenkning. Toleranse sier Locke i sitt Second Letter er til sist kun fraværet av maktbruk i religiøse spørsmål (Waldon, page 111). Men det er dog å anta at det i dette ligger et generelt ønske om fravær av makt i alle samvittighetsspørsmål.

Nå skal man aldri tillegge en tidligere historisk epoke vår samtids forståelse av samfunnet og vår samtids politiske teorier, siden disse er formet av en annen virkelighet enn de som ble utformet i tidligere epoker, i helt andre typer samfunn. Men det fremstår i alle fall for undertegnede som om at det idealet om frihet og pluralitet som både Locke, Bayle og Spinoza hadde var et pluralistisk samfunn, om enn kanskje ikke i den forstand vår samtid forholder seg til begrepet på. Imidlertid fremhevet Locke ønsket om en trospluralitet i samfunnet. Her kan det muligens ligge et fundament for det den “moderne filosofen” John Rawls i sin bok “ Political Liberalism” kaller overlappende konsensus, altså et samfunn der trosretningene er forskjellige men der man enes om selve det verdimessige grunnlaget for samfunnsfellesskapet. Et system der mennesker med de forskjelligste livssyn, med utgangspunkt i forskjellige omfattende doktriner, samhandler som borgere, eller rimelige aktører som Rawls kaller dem, av det samme samfunnet med bakgrunn i en felles konsensus om hva som er samfunnets kjerneverdier. Men så står da også Rawls i mangt og meget i den liberale tradisjonen etter Locke, selv om Rawls liberalisme knapt kan kalles metafysisk. For som jeg har vært inne på tidligere, de problemstillinger Locke presenterer kan på mange vis sammenlignes med den politiske og religiøse tilstanden i dagens Europa, der mistenksomhet, xenofobi og religiøs intoleranse, med krav om restriksjoner på religiøs praksis preger samfunnsdebatten. Slik sett blir på mange måter John Locke en tidløs person. Men det illustrerer også tomheten i utrykket om at historien aldri gjentar seg. Så klart gjentar den seg ikke i sine detaljerte begivenheter, men visse strukturer og konflikter fremstår som nærmest tidløse, særlig er toleransens problem noe som preger politikk og samfunnsliv i vår tid, kanskje like mye som på Lockes tid, og slik sett så blir også filosofiens problemstillinger ofte av en tidløs karakter. Med andre ord må Locke, som de fleste filosofer, derfor både ses på i konteksten av sin samtid. For samtiden ga han motivasjonen til å skrive og formulere sine tanker, det var i lys av sin samtids konflikter han skrev. Men han tenkning også ses i forlengelsen av sin tid, siden problemene han berører i og for seg er tidløse, han teorier blir faktisk en del av selve sivilisasjonsutviklingen. Toleranseproblematikken har i aller høyeste grad preget verdenshistorien i epokene etter Locke, og kulminerte med sivilisasjon sammenbruddet 1933 til 1945, der selve den annen verdenskrigs substansielle konflikt var toleransen, en blodig kamp mot hva sosiologen Zygmunt Baumann i sin bok “Moderniteten og Holocaust” (Bauman, 1989), kaller hetrofobien og renhetsdyrkingen, drømmen om det homogene og “rene” samfunn, selve intoleransen innerste substans, enten det nå dreide seg om forkvaklet biologi eller hat mot ideer og religiøs overbevisning. Ja, det var en strid for selve essensen i Lockes tenkning, nemlig individets frihet og den liberale staten, mot den rendyrkede intoleransen. Kampen for toleransen har gjennom tidene gjort den til et sentralt prinsipp i de vestlige demokratier, ja selve deres fundament, derfor blir på mange måter Locke en del av sivilisasjonsprosessen, av den demokratiske og humanistiske utviklingen. Spørsmålet blir til sist om vi kan se Locke og andre tenkere i hans samtid løsrevet fra selve kultur og sivilisasjonsutviklingen, at de ikke i virkeligheten faktisk representerte et trinn i selve den historiske utviklingen. At deres samtids tilstand nettopp la det grunnlaget som “fødte deres ideer”.